Psalms 38
1 A Psalme of Dauid for remembrance. O Lord, rebuke mee not in thine anger, neither chastise me in thy wrath.
Ein salme av David; til minnesofferet. Herre, refs meg ikkje i din vreide, og tukta meg ikkje i din harm!
2 For thine arrowes haue light vpon me, and thine hand lyeth vpon me.
For dine piler er farne ned i meg, og di hand hev falle tungt på meg.
3 There is nothing sound in my flesh, because of thine anger: neither is there rest in my bones because of my sinne.
Det finst inkje friskt i mitt kjøt for din vreide skuld; det er ikkje fred i mine bein for mi synd skuld.
4 For mine iniquities are gone ouer mine head, and as a weightie burden they are too heauie for me.
For mine misgjerningar stig meg yver hovudet, som ei tung byrd er dei meg for tunge.
5 My woundes are putrified, and corrupt because of my foolishnes.
Det luftar ilt av mine sår, dei renn av verk for min dårskap skuld.
6 I am bowed, and crooked very sore: I goe mourning all the day.
Eg er krøkt, reint samanbøygd, heile dagen gjeng eg svartklædd.
7 For my reines are full of burning, and there is nothing sound in my flesh.
For mine lender er fulle av brand, og det finst inkje frisk i mitt kjøt.
8 I am weakened and sore broken: I roare for the very griefe of mine heart.
Eg er reint valen og sundslegen, eg skrik høgt av hjartestynjing.
9 Lord, I powre my whole desire before thee, and my sighing is not hid from thee.
Herre, for di åsyn er alt mitt ynskje, og min sukk er ikkje løynd for deg.
10 Mine heart panteth: my strength faileth me, and the light of mine eyes, euen they are not mine owne.
Mitt hjarta slær hardt, mi kraft hev forlate meg, og jamvel mine augo hev mist sitt ljos for meg.
11 My louers and my friends stand aside from my plague, and my kinsmen stand a farre off.
Mine vener og frendar held seg undan frå mi plåga, og mine næmaste stend langt burte.
12 They also, that seeke after my life, laye snares, and they that go about to do me euil, talke wicked things and imagine deceite continually.
Og dei som ligg etter mitt liv, dei legg ut snaror, og dei som søkjer mi ulukka, dei talar um undergang og tenkjer på svik heile dagen.
13 But I as a deafe man heard not, and am as a dumme man, which openeth not his mouth.
Og eg er som ein dauv, eg høyrer ikkje, og liksom ein mållaus som ikkje let upp sin munn.
14 Thus am I as a man, that heareth not, and in whose mouth are no reproofes.
Ja, eg er som ein mann som ikkje høyrer, og som ikkje hev motmæle i sin munn.
15 For on thee, O Lord, do I waite: thou wilt heare me, my Lord, my God.
For til deg, Herre, stend mi von; du vil svara meg, Herre, min Gud!
16 For I said, Heare me, least they reioyce ouer me: for when my foote slippeth, they extol themselues against me.
For eg segjer: «Dei vil elles gleda seg yver meg; når min fot vaggar, høgmodast dei yver meg.»
17 Surely I am ready to halte, and my sorow is euer before me.
For eg er nær på å falla, og min hugverk er stendigt framfyre meg.
18 When I declare my paine, and am sory for my sinne,
For eg må sanna mi skuld, syrgja yver mi synd.
19 Then mine enemies are aliue and are mightie, and they that hate me wrongfully are many.
Og mine fiendar liver, dei er mannsterke, og dei er mange som hatar meg utan orsak.
20 They also, that rewarde euill for good, are mine aduersaries, because I follow goodnesse.
Og dei som løner godt med vondt, stend meg imot, av di eg fer etter det gode.
21 Forsake me not, O Lord: be not thou farre from me, my God.
Forlat meg ikkje, Herre! Min Gud, ver ikkje langt ifrå meg!
22 Haste thee to helpe mee, O my Lord, my saluation.
Kom meg snart til hjelp, Herre, mi frelsa!
