Psalms 38
1 A Psalme of Dauid for remembrance. O Lord, rebuke mee not in thine anger, neither chastise me in thy wrath.
En salme av David; til ihukommelse. Herre, straff mig ikke i din vrede, og tukt mig ikke i din harme!
2 For thine arrowes haue light vpon me, and thine hand lyeth vpon me.
For dine piler har rammet mig, og din hånd er falt tungt på mig.
3 There is nothing sound in my flesh, because of thine anger: neither is there rest in my bones because of my sinne.
Det er intet friskt i mitt kjød for din vredes skyld, det er ingen fred i mine ben for min synds skyld.
4 For mine iniquities are gone ouer mine head, and as a weightie burden they are too heauie for me.
For mine misgjerninger går over mitt hode, som en tung byrde er de mig for tunge.
5 My woundes are putrified, and corrupt because of my foolishnes.
Mine bylder lukter ille, de råtner for min dårskaps skyld.
6 I am bowed, and crooked very sore: I goe mourning all the day.
Jeg er kroket, aldeles nedbøiet; hele dagen går jeg i sørgeklær.
7 For my reines are full of burning, and there is nothing sound in my flesh.
For mine lender er fulle av brand, og det er intet friskt i mitt kjød.
8 I am weakened and sore broken: I roare for the very griefe of mine heart.
Jeg er kold og stiv og aldeles knust, jeg hyler for mitt hjertes stønnen.
9 Lord, I powre my whole desire before thee, and my sighing is not hid from thee.
Herre, for ditt åsyn er all min lengsel, og mitt sukk er ikke skjult for dig.
10 Mine heart panteth: my strength faileth me, and the light of mine eyes, euen they are not mine owne.
Mitt hjerte slår heftig, min kraft har sviktet mig, og mine øines lys, endog det er borte for mig.
11 My louers and my friends stand aside from my plague, and my kinsmen stand a farre off.
Mine venner og mine frender holder sig i avstand fra min plage, og mine nærmeste står langt borte.
12 They also, that seeke after my life, laye snares, and they that go about to do me euil, talke wicked things and imagine deceite continually.
Og de som står mig efter livet, setter snarer, og de som søker min ulykke, taler om undergang, og på svik tenker de den hele dag.
13 But I as a deafe man heard not, and am as a dumme man, which openeth not his mouth.
Og jeg er som en døv, jeg hører ikke, og som en stum, som ikke later op sin munn.
14 Thus am I as a man, that heareth not, and in whose mouth are no reproofes.
Ja, jeg er som en mann som ikke hører, og som ikke har motsigelse i sin munn.
15 For on thee, O Lord, do I waite: thou wilt heare me, my Lord, my God.
For til dig, Herre, står mitt håp; du skal svare, Herre min Gud!
16 For I said, Heare me, least they reioyce ouer me: for when my foote slippeth, they extol themselues against me.
For jeg sier: De vil ellers glede sig over mig; når min fot vakler, ophøier de sig over mig.
17 Surely I am ready to halte, and my sorow is euer before me.
For jeg er nær ved å falle, og min smerte er alltid for mig.
18 When I declare my paine, and am sory for my sinne,
For jeg bekjenner min misgjerning, jeg sørger over min synd.
19 Then mine enemies are aliue and are mightie, and they that hate me wrongfully are many.
Og mine fiender lever, er mektige, og mange er de som hater mig uten årsak.
20 They also, that rewarde euill for good, are mine aduersaries, because I follow goodnesse.
Og de som gjengjelder godt med ondt, står mig imot, fordi jeg jager efter det gode.
21 Forsake me not, O Lord: be not thou farre from me, my God.
Forlat mig ikke, Herre! Min Gud, vær ikke langt borte fra mig!
22 Haste thee to helpe mee, O my Lord, my saluation.
Skynd dig å hjelpe mig, Herre, min frelse!
