Psalms 10
1 Why standest thou farre off, O Lord, and hidest thee in due time, euen in affliction?
Herre, kvi stend du so langt undan, held deg løynd dei tider me er i trengd?
2 The wicked with pride doeth persecute the poore: let them be taken in the craftes that they haue imagined.
Ved ovmodet hjå dei ugudlege illhugast den arme; lat deim vert fanga i dei meinråder dei hev tenkt upp!
3 For the wicked hath made boast of his owne heartes desire, and the couetous blesseth himselfe: he contemneth the Lord.
For den ugudlege rosar det hans sjæl lyster, og den vinnekjære byd farvel og spottar Herren.
4 The wicked is so proude that hee seeketh not for God: hee thinketh alwayes, There is no God.
Den ugudlege set nosi høgt og segjer: «Han heimsøkjer ikkje. Det er ingen Gud til!» det er alle hans tankar.
5 His wayes alway prosper: thy iudgements are hie aboue his sight: therefore defieth he all his enemies.
Hans vegar lukkast alle tider; langt burte frå honom i det høge er dine domar; alle sine motstandarar - deim blæs han åt.
6 He saith in his heart, I shall neuer be moued, nor be in danger.
Han segjer i sitt hjarta: «Eg skal ikkje verta rikka, frå ættled til ættled kjem eg ikkje i ulukka.»
7 His mouth is full of cursing and deceite and fraude: vnder his tongue is mischiefe and iniquitie.
Hans munn er full av forbanning og av svik og vald; under hans tunga er tjon og ulukka.
8 He lieth in waite in the villages: in the secret places doeth hee murder the innocent: his eyes are bent against the poore.
Han ligg på lur ved gardarne, på løynlege stader myrder han den uskuldige, hans augo spæjar etter den verjelause.
9 He lyeth in waite secretly, euen as a lyon in his denne: he lyeth in waite to spoyle the poore: he doeth spoyle the poore, when he draweth him into his net.
Han lurer i løyne som løva i si kjørr, han lurer etter å gripa den arme; han grip den arme, med di han dreg honom i sitt garn.
10 He croucheth and boweth: therefore heaps of the poore doe fall by his might.
Han luter seg, duvar seg ned, og dei verjelause fell for hans sterke klør.
11 He hath said in his heart, God hath forgotten, he hideth away his face, and will neuer see.
Han segjer i sitt hjarta: «Gud hev gløymt det, han hev løynt sitt andlit, han ser det aldri.»
12 Arise, O Lord God: lift vp thine hande: forget not the poore.
Statt upp, Herre! Gud, lyft upp di hand, gløym ikkje dei arme!
13 Wherefore doeth the wicked contemne God? he saith in his heart, Thou wilt not regard.
Kvi skal den ugudlege vanvyrda Gud og segja i sitt hjarta: «Du heimsøkjer ikkje?»
14 Yet thou hast seene it: for thou beholdest mischiefe and wrong, that thou mayest take it into thine handes: the poore committeth himselfe vnto thee: for thou art the helper of the fatherlesse.
Du hev set det; for du skodar naud og hjartesorg til å leggja deim i di hand; til deg yvergjev den verjelause si sak, du er ein hjelpar for dei farlause.
15 Breake thou the arme of the wicked and malicious: searche his wickednes, and thou shalt finde none.
Slå armen sund på den ugudlege, og den vonde - heimsøk hans gudløysa, so du ikkje finn honom meir!
16 The Lord is King for euer and euer: the heathen are destroyed foorth of his land.
Herren er konge æveleg og alltid heidningarne er øydde ut or hans land.
17 Lord, thou hast heard the desire of the poore: thou preparest their heart: thou bendest thine eare to them,
Herre, du hev høyrt ynskjet frå dei arme, du styrkjer deira hjarta, du vender øyra ditt til,
18 To iudge the fatherlesse and poore, that earthly man cause to feare no more.
so du gjev den farlause og nedtyngde sin rett. Ikkje lenger skal menneskjet som er av jordi halda fram med å skræma.
