Psalms 10
1 Why standest thou farre off, O Lord, and hidest thee in due time, euen in affliction?
Hvorfor, Herre, står du langt borte? Hvorfor skjuler du ditt åsyn i trengsels tider?
2 The wicked with pride doeth persecute the poore: let them be taken in the craftes that they haue imagined.
Ved den ugudeliges overmot engstes de elendige; de fanges i de onde råd han har uttenkt.
3 For the wicked hath made boast of his owne heartes desire, and the couetous blesseth himselfe: he contemneth the Lord.
For den ugudelige roser sin sjels lyst, og den rovgjerrige sier Herren farvel, håner ham.
4 The wicked is so proude that hee seeketh not for God: hee thinketh alwayes, There is no God.
Den ugudelige sier i sitt overmot: Han hjemsøker ikke. Det er ingen Gud, det er alle hans tanker.
5 His wayes alway prosper: thy iudgements are hie aboue his sight: therefore defieth he all his enemies.
Hans veier lykkes til enhver tid; langt borte fra ham i det høie er dine dommer; av alle sine motstandere blåser han.
6 He saith in his heart, I shall neuer be moued, nor be in danger.
Han sier i sitt hjerte: Jeg skal ikke rokkes, fra slekt til slekt skal jeg ikke stedes i ulykke.
7 His mouth is full of cursing and deceite and fraude: vnder his tongue is mischiefe and iniquitie.
Hans munn er full av forbannelse og av svik og vold; under hans tunge er ulykke og ondskap.
8 He lieth in waite in the villages: in the secret places doeth hee murder the innocent: his eyes are bent against the poore.
Han ligger i bakhold ved gårdene, på lønnlige steder myrder han den uskyldige, hans øine speider efter den ulykkelige.
9 He lyeth in waite secretly, euen as a lyon in his denne: he lyeth in waite to spoyle the poore: he doeth spoyle the poore, when he draweth him into his net.
Han lurer på lønnlig sted, lik løven i sitt skjul; han lurer for å gripe den elendige; han griper den elendige idet han drar ham inn i sitt garn.
10 He croucheth and boweth: therefore heaps of the poore doe fall by his might.
Han bøier sig, dukker sig ned, og for hans sterke klør faller de elendige.
11 He hath said in his heart, God hath forgotten, he hideth away his face, and will neuer see.
Han sier i sitt hjerte: Gud har glemt det, han har skjult sitt åsyn, han ser det aldri.
12 Arise, O Lord God: lift vp thine hande: forget not the poore.
Reis dig, Herre! Gud, opløft din hånd, glem ikke de elendige!
13 Wherefore doeth the wicked contemne God? he saith in his heart, Thou wilt not regard.
Hvorfor skal den ugudelige forakte Gud og si i sitt hjerte: Du hjemsøker ikke?
14 Yet thou hast seene it: for thou beholdest mischiefe and wrong, that thou mayest take it into thine handes: the poore committeth himselfe vnto thee: for thou art the helper of the fatherlesse.
Du har sett det; for du skuer nød og sorg for å legge dem i din hånd; til dig overgir den elendige sin sak, du er den farløses hjelper.
15 Breake thou the arme of the wicked and malicious: searche his wickednes, and thou shalt finde none.
Sønderbryt den ugudeliges arm, og hjemsøk den ondes ugudelighet, så du ikke mere finner den!
16 The Lord is King for euer and euer: the heathen are destroyed foorth of his land.
Herren er konge evindelig og alltid, hedningene blir utryddet av hans land!
17 Lord, thou hast heard the desire of the poore: thou preparest their heart: thou bendest thine eare to them,
De saktmodiges begjæring hører du, Herre! Du styrker deres hjerte, du vender ditt øre til
18 To iudge the fatherlesse and poore, that earthly man cause to feare no more.
for å dømme i den farløses og undertryktes sak. Ikke skal mennesket, som er av jorden, lenger vedbli å volde redsel.
