Proverbs 5
1 My sonne, hearken vnto my wisedome, and incline thine eare vnto my knowledge.
Min sønn! Akt på min visdom, bøi ditt øre til min forstand,
2 That thou maiest regarde counsell, and thy lippes obserue knowledge.
så du kan gjemme kloke råd og dine leber bevare kunnskap!
3 For the lippes of a strange woman drop as an honie combe, and her mouth is more soft then oyle.
For en fremmed kvinnes leber drypper av honning, og glattere enn olje er hennes tunge;
4 But the end of her is bitter as wormewood, and sharpe as a two edged sworde.
men til sist er hun besk som malurt, hvass som et tveegget sverd.
Hennes føtter går nedover til døden; hennes skritt fører like til dødsriket. (Sheol h7585)
6 She weigheth not the way of life: her paths are moueable: thou canst not knowe them.
På livets sti vil hun ikke vandre; hennes veier går hit og dit, uten at hun vet det.
7 Heare yee me nowe therefore, O children, and depart not from the wordes of my mouth.
Så hør nu på mig, mine barn, og vik ikke fra min munns ord!
8 Keepe thy way farre from her, and come not neere the doore of her house,
La din vei være langt fra henne, og kom ikke nær til døren på hennes hus,
9 Least thou giue thine honor vnto others, and thy yeeres to the cruell:
forat du ikke skal gi andre din pryd og en grusom herre dine år,
10 Least the stranger should be silled with thy strength, and thy labours bee in the house of a stranger,
forat ikke fremmede skal mettes av din eiendom, og frukten av din møie komme i en annen manns hus,
11 And thou mourne at thine end, (when thou hast consumed thy flesh and thy bodie)
så du må stønne i din siste stund, når din kropp og ditt kjøtt tæres bort,
12 And say, How haue I hated instruction, and mine heart despised correction!
Og du må si: Hvorledes har jeg kunnet hate tukt, og hvorledes har mitt hjerte kunnet forakte tilrettevisning,
13 And haue not obeied the voyce of them that taught mee, nor enclined mine eare to them that instructed me!
så jeg ikke hørte på dem som lærte mig, og ikke bøide mitt øre til dem som veiledet mig!
14 I was almost brought into all euil in ye mids of the Congregation and assemblie.
Nær var jeg kommet i den største ulykke midt i forsamlingen og menigheten.
15 Drinke the water of thy cisterne, and of the riuers out of the middes of thine owne well.
Drikk av din egen brønn, drikk rinnende vann av din egen kilde!
16 Let thy fountaines flow foorth, and the riuers of waters in the streetes.
Skulde vel dine kilder strømme ut på gaten, dine bekker på torvene?
17 But let them bee thine, euen thine onely, and not the strangers with thee.
La dem være for dig alene og ikke for fremmede sammen med dig!
18 Let thy fountaine be blessed, and reioyce with the wife of thy youth.
Din kilde være velsignet, gled dig i din ungdoms hustru!
19 Let her be as the louing hinde and pleasant roe: let her brests satisfie thee at all times, and delite in her loue continually.
Den elskelige hind og den yndefulle stengjet! Hennes barm kvege dig til enhver tid, av hennes kjærlighet være du alltid drukken!
20 For why shouldest thou delite, my sonne, in a strange woman, or embrace the bosome of a stranger?
Hvorfor, min sønn, skulde du da være drukken av attrå efter en annen manns hustru og favne en fremmed kvinnes barm?
21 For the waies of man are before the eyes of the Lord, and he pondereth all his pathes.
For en manns veier ligger åpne for Herrens øine, og Herren jevner alle hans stier.
22 His owne iniquities shall take the wicked himselfe, and he shall be holden with the cordes of his owne sinne.
Den ugudelige fanges i sine egne misgjerninger, og han holdes fast i sin egen synds snarer.
23 Hee shall die for fault of instruction, and shall goe astray through his great follie.
Han må dø, fordi han ikke lot sig tukte, og for sin store dårskaps skyld tumler han og faller.
