Proverbs 14
1 A wise woman buildeth her house: but the foolish destroyeth it with her owne handes.
Kvinnevisdom byggjer huset sitt, men dårskap riv det ned med henderne.
2 He that walketh in his righteousnes, feareth the Lord: but he that is lewde in his wayes, despiseth him.
Den som ottast Herren, fer ærleg fram, men krokvegar gjeng den som vanvyrder honom.
3 In the mouth of the foolish is the rod of pride: but the lippes of the wise preserue them.
I narrens munn er ovmods ris, men dei vise hev lipporne sine til vern.
4 Where none oxen are, there the cribbe is emptie: but much increase cometh by the strength of the oxe.
Utan uksar er krubba tom, men når stuten er sterk, vert innkoma stor.
5 A faithfull witnes will not lye: but a false record will speake lyes.
Ikkje lyg eit ærlegt vitne, men det falske vitne andar lygn.
6 A scorner seeketh wisdome, and findeth it not: but knowledge is easie to him that will vnderstande.
Spottaren søkjer visdom, men fåfengt, men lett finn den skynsame kunnskap.
7 Depart from the foolish man, when thou perceiuest not in him the lippes of knowledge.
Gakk burt frå ein dåre, ei fekk du der merka lippor med kunnskap.
8 The wisdome of ye prudent is to vnderstand his way: but the foolishnes of the fooles is deceite.
Klok manns visdom er: han skynar vegen sin, men dåre-narreskapen er: dei svik seg sjølv.
9 The foole maketh a mocke of sinne: but among the righteous there is fauour.
Dårar fær spott av sitt eige skuldoffer, men millom ærlege folk er godhug.
10 The heart knoweth the bitternes of his soule, and the stranger shall not medle with his ioy.
Hjarta kjenner si eigi sorg, og gleda legg ingen framand seg uppi.
11 The house of the wicked shalbe destroyed: but the tabernacle of the righteous shall florish.
Gudlause folk fær sitt hus lagt i øyde, men ærlege folk ser tjeldet sitt bløma.
12 There is a way that seemeth right to a man: but the issues thereof are the wayes of death.
Mang ein veg tykkjer folk er rett, men enden på honom er vegar til dauden.
13 Euen in laughing the heart is sorowful, and the ende of that mirth is heauinesse.
Jamvel midt i låtten kjenner hjarta vondt, og enden på gleda er sorg.
14 The heart that declineth, shall be saciate with his owne wayes: but a good man shall depart from him.
Av åtferdi si skal den fråfalne mettast, og ein god mann held seg burte frå han.
15 The foolish will beleeue euery thing: but the prudent will consider his steppes.
Den einfalde trur kvart ordet, men den kloke agtar på sine stig.
16 A wise man feareth, and departeth from euill: but a foole rageth, and is carelesse.
Den vise ottast og held seg frå vondt, men dåren er brålyndt og trygg.
17 He that is hastie to anger, committeth follie, and a busie body is hated.
Bråsinna mann gjer narreverk, og meinsløg mann vert hata.
18 The foolish do inherite follie: but the prudent are crowned with knowledge.
Einfalde erver dårskap, men dei kloke fær kunnskap til krans.
19 The euill shall bowe before the good, and the wicked at the gates of the righteous.
Vonde skal bøygja seg for dei gode, og gudlause ved portarne til den rettferdige.
20 The poore is hated euen of his own neighbour: but the friendes of the rich are many.
Ein fatig vert hata av venen sin jamvel, men ein rik vert elska av mange.
21 The sinner despiseth his neighbour: but he that hath mercie on the poore, is blessed.
Vanvyrder du næsten din, syndar du, men sæl den som ynkast yver armingar.
22 Doe not they erre that imagine euill? but to them that thinke on good things, shalbe mercie and trueth.
Skal ikkje dei fara vilt som finn på vondt, og miskunn og truskap timast deim som finn på godt?
23 In all labour there is abundance: but the talke of the lippes bringeth onely want.
Alt stræv fører vinning med seg, men tome ord gjev berre tap.
24 The crowne of the wise is their riches, and the follie of fooles is foolishnes.
Rikdomen er for dei vise ei krans, men narreskapen hjå dårar er narreskap.
25 A faithfull witnes deliuereth soules: but a deceiuer speaketh lyes.
Eit sanningsvitne bergar liv, men den som andar lygn, er full av svik.
26 In the feare of the Lord is an assured strength, and his children shall haue hope.
Den som ottast Herren, hev ei borg so fast, og for hans born det finnast skal ei livd.
27 The feare of the Lord is as a welspring of life, to auoyde the snares of death.
Otte for Herren er livsens kjelda, so ein slepp undan daudesnaror.
28 In the multitude of the people is the honour of a King, and for the want of people commeth the destruction of the Prince.
Mykje folk er konungs prydnad, men folkemink er hovdings fall.
29 He that is slowe to wrath, is of great wisdome: but he that is of an hastie minde, exalteth follie.
Langmodig mann hev mykje vit, men bråhuga mann syner narreskap.
30 A sounde heart is the life of the flesh: but enuie is the rotting of the bones.
Spaklyndt hjarta er likamens liv, men ilska er ròt i beini.
31 He that oppresseth the poore, reprooueth him that made him: but hee honoureth him, that hath mercie on the poore.
Trykkjer du armingen, spottar du skaparen hans, men du ærar skaparen når du er mild mot fatigmann.
32 The wicked shall be cast away for his malice: but the righteous hath hope in his death.
I ulukka si lyt den gudlause stupa, men den rettferdige hev trygd når han skal døy.
33 Wisedome resteth in the heart of him that hath vnderstanding, and is knowen in the mids of fooles.
I hjarta på den vituge held visdomen seg still, men hjå dårar ter han seg fram.
34 Iustice exalteth a nation, but sinne is a shame to the people.
Rettferd upphøgjer eit folk, men syndi er skam for folki.
35 The pleasure of a King is in a wise seruant: but his wrath shalbe toward him that is lewde.
Kongen likar godt den kloke tenar, men harmast på den som skjemmer seg ut.
