Mark 6
1 And he departed thence, and came into his owne countrey, and his disciples followed him.
So for han burt derifrå og kom til fødesheimen sin, og læresveinarne var med honom.
2 And when the Sabbath was come, he began to teach in the Synagogue, and many that heard him, were astonied, and sayd, From whence hath this man these things? and what wisdome is this that is giuen vnto him, that euen such great workes are done by his hands?
Då kviledagen kom, tok han til å læra folket i synagoga, og dei mange som høyrde på honom, var reint upp i under og sagde: «Kvar hev han dette frå? Kva er det for visdom han hev fenge? Og slike underverk som han gjer!
3 Is not this that carpenter Maries sonne, the brother of Iames and Ioses, and of Iuda and Simon? and are not his sisters here with vs? And they were offended in him.
Er’kje dette timbremannen, son åt Maria og bror åt Jakob og Joses og Judas og Simon? Og bur’kje systerne hans her i grendi?» Og dei stygdest ved honom.
4 Then Iesus sayd vnto them, A Prophet is not without honour, but in his owne countrey, and among his owne kindred, and in his own house.
Men Jesus sagde til deim: «Ein profet er ikkje vanvyrd utan i si eige grend og hjå sitt eige folk og i sin eigen heim!»
5 And he could there doe no great workes, saue that hee layd his hands vpon a fewe sicke folke, and healed them,
Han kunde ikkje gjera noko under der, so nær som at han lagde henderne på nokre få helselause og lækte deim.
6 And he marueiled at their vnbeliefe, and went about by ye townes on euery side, teaching.
Og han undra seg yver vantrui deira. Sidan gjekk han frå grend til grend og lærde folket.
7 And he called vnto him the twelue, and began to send them forth two and two, and gaue them power ouer vncleane spirits,
Og han kalla dei tolv til seg, og tok til å senda deim ut, tvo og tvo, og gav dei magt yver dei ureine ånderne.
8 And commanded them that they should take nothing for their iourney, saue a staffe onely: neither scrip, neither bread, neither money in their girdles:
Han sagde til deim at dei skulde’kje hava anna med seg på ferdi enn ein stav, ikkje brød, ikkje skreppa, ikkje kopar i beltet;
9 But that they should be shod with sandals, and that they should not put on two coates.
sandalar kunde dei ganga med, men dei måtte’kje hava på seg meir enn ei trøya.
10 And he sayd vnto them, Wheresoeuer ye shall enter into an house, there abide till ye depart thence.
«Kvar gong de kjem inn i eit hus, » sagde han, «so ver der til de fer burt frå den bygdi.
11 And whosoeuer shall not receiue you, nor heare you, when ye depart thence, shake off the dust that is vnder your feete, for a witnes vnto them. Verely I say vnto you, It shalbe easier for Sodom, or Gomorrha at the day of iudgement, then for that citie.
Men er det nokon stad dei ikkje vil taka imot dykk og ikkje vil høyra på dykk, so gakk dykkar veg og rist moldi av føterne dykkar! det skal vera eit vitnemål mot deim.»
12 And they went out, and preached, that men should amend their liues.
So tok dei i vegen og tala for folket og mana deim til å venda um.
13 And they cast out many deuils: and they anointed many that were sicke, with oyle, and healed them.
Og dei dreiv ut mange djevlar, og salva mange helselause med olje og lækte deim.
14 Then King Herod heard of him (for his name was made manifest) and sayd, Iohn Baptist is risen againe from the dead, and therefore great workes are wrought by him.
Kong Herodes fekk og høyra um dette; for Jesus hadde vorte namnspurd, og folk sagde: «Det er Johannes, døyparen! Han hev stade upp frå dei daude; difor ter det seg so underfulle krafter i honom; »
15 Other sayd, It is Elias, and some sayd, It is a Prophet, or as one of those Prophets.
andre sagde: «Det er Elia; » endå andre: «Det er ein profet, som ein av dei gamle profetarne.»
16 So when Herod heard it, he said, It is Iohn whom I beheaded: he is risen from the dead.
Men då Herodes høyrde det, sagde han: «Det er Johannes, han som eg let deim hogga hovudet av; no hev han stade upp att!»
17 For Herod him selfe had sent forth, and had taken Iohn, and bound him in prison for Herodias sake, which was his brother Philippes wife, because he had maried her.
For Herodes hadde sjølv sendt ut folk til å gripa Johannes og lagt honom i band og lekkjor, og det valda Herodias, kona åt Filip, bror hans. For henne hadde Herodes gift seg med;
18 For Iohn sayd vnto Herod, It is not lawfull for thee to haue thy brothers wife.
men Johannes sagde til honom: «Du må ikkje hava brorkona di!»
19 Therefore Herodias layd waite against him, and would haue killed him, but she could not:
Difor bar Herodias hat til honom, og vilde at han skulde drepast, men fekk det’kje fram.
20 For Herod feared Iohn, knowing that hee was a iust man, and an holy, and reuerenced him, and when he heard him, he did many things, and heard him gladly.
For Herodes hadde age for Johannes, av di han visste han var ein rettferdig og heilag mann, og han heldt handi yver honom; når han høyrde honom, kom han i tvil um mangt og mykje, og han høyrde honom gjerne.
21 But the time being conuenient, when Herod on his birth day made a banket to his princes and captaines, and chiefe estates of Galile:
Men so kom det ei lagleg tid: det var då Herodes på årmålsdagen sin gjorde eit gjestebod for stormennerne sine og herhovdingarne og dei gjævaste i Galilæa.
22 And the daughter of the same Herodias came in, and daunced, and pleased Herod, and them that sate at table together, the King sayd vnto the mayde, Aske of me what thou wilt, and I will giue it thee.
Då kom dotter åt Herodias inn og dansa. Herodes og gjesterne hans tykte gildt i dansen hennar, og kongen sagde til henne: «Bed meg um kva du vil, so skal eg gjeva deg det!»
23 And he sware vnto her, Whatsoeuer thou shalt aske of me, I will giue it thee, euen vnto the halfe of my kingdome.
Og han svor at ho skulde få det ho bad um - um det so var halve riket hans.
24 So she went forth, and said to her mother, What shall I aske? And she said, Iohn Baptists head.
So gjekk ho ut og spurde mor si: «Kva skal eg beda um?» «Hovudet åt Johannes døyparen!» svara mori.
25 Then she came in straightway with haste vnto the King, and asked, saying, I would that thou shouldest giue me euen now in a charger the head of Iohn Baptist.
Då skunda ho seg straks inn til kongen og bar fram ynskjet sitt. «Eg vil at du no med det same skal gjeva meg hovudet åt Johannes døyparen på eit fat, » sagde ho.
26 Then the King was very sory: yet for his othes sake, and for their sakes which sate at table with him, he would not refuse her.
Kongen vart reint ille ved; men for di han hadde svore, og for gjesterne skuld vilde han ikkje svara nei.
27 And immediatly the King sent the hangman, and gaue charge that his head shoulde be brought in. So he went and beheaded him in the prison,
Han sende straks ein av livvakti av stad og bad honom henta hovudet åt Johannes.
28 And brought his head in a charger, and gaue it to the maide, and the maide gaue it to her mother.
Mannen gjekk til fengslet og hogg hovudet av Johannes, kom med det på eit fat og gav det til gjenta, og ho gav det til mor si.
29 And when his disciples heard it, they came and tooke vp his body, and put it in a tombe.
Då læresveinarne åt Johannes fekk høyra det, kom dei og tok liket hans og lagde det i ei grav.
30 And the Apostles gathered themselues together to Iesus, and tolde him all things, both what they had done, and what they had taught.
Apostlarne samla seg atter hjå Jesus, og sagde frå um alt dei hadde gjort, og alt dei hadde lært folket.
31 And he sayd vnto them, Come ye apart into the wildernes, and rest a while: for there were many commers and goers, that they had not leasure to eate.
Då sagde han til deim: «Kom no de åleine med meg til ein øydestad og kvil dykk litt!» For det var mange som kom og gjekk, og dei fekk ikkje ein gong matro.
32 So they went by ship out of the way into a desart place.
So for dei åleine i båten til ein øydestad.
33 But the people sawe them when they departed, and many knewe him, and ran a foote thither out of all cities, and came thither before them, and assembled vnto him.
Men folk såg deim fara burt, og mange kjende deim att, og sprang landveges dit frå alle byarne og kom fyre deim,
34 Then Iesus went out, and sawe a great multitude, and had compassion on them, because they were like sheepe which had no shepheard: and he began to teach them many things.
og då Jesus steig i land, fekk han sjå ein stor folkehop. Han tykte hjarteleg synd i deim; for dei var som ein saueflokk utan hyrding; og han tok til å læra deim mykje.
35 And when the day was nowe farre spent, his disciples came vnto him, saying, This is a desart place, and nowe the day is farre passed.
Då dagen tok til å lida, kom læresveinarne til honom og sagde: «Det er audt her, og dagen lid.
36 Let them depart, that they may goe into the countrey and townes about, and buy them bread: for they haue nothing to eate.
Send deim frå deg, so dei kann ganga burt i gardarne og grenderne her kringum og kjøpa seg mat!»
37 But he answered, and said vnto them, Giue yee them to eate. And they said vnto him, Shall we goe, and buy two hundreth peny worth of bread, and giue them to eate?
«Gjev de dei mat!» svara han. «Skal me ganga av og kjøpa brød for eit halvt hundrad dalar, og gjeva deim?» sagde dei då.
38 Then he sayde vnto them, Howe many loaues haue ye? goe and looke. And when they knewe it, they sayd, Fiue, and two fishes.
«Kor mykje brød hev de?» spurde han; «gakk og sjå etter!» Då dei so hadde fenge greida på det, sagde dei: «Fem leivar og tvo fiskar.»
39 So he commanded them to make them all sit downe by companies vpon the greene grasse.
Då sagde han at dei skulde lata alle setja seg i det grøne graset, bordlag og bordlag.
40 Then they sate downe by rowes, by hundreds, and by fifties.
So let dei seg ned i flokkar, sume på hundrad og sume på femti.
41 And he tooke the fiue loaues, and the two fishes, and looked vp to heauen, and gaue thanks, and brake the loaues, and gaue them to his disciples to set before them, and the two fishes he deuided among them all.
Og han tok dei fem brødleivarne og dei tvo fiskarne og såg upp imot himmelen og velsigna deim; so braut han brødet og gav det til læresveinarne, so dei skulde setja det fram for deim, og dei tvo fiskarne skifte han og ut åt deim alle.
42 So they did all eate, and were satisfied.
Då alle hadde ete og var mette,
43 And they tooke vp twelue baskets full of the fragments, and of the fishes.
samla dei upp tolv korger fulle med brødstykke og noko fisk.
44 And they that had eaten, were about fiue thousand men.
Og det var fem tusund mann som hadde fenge mat.
45 And straightway he caused his disciples to goe into the ship, and to goe before vnto the other side vnto Bethsaida, while he sent away the people.
Med same dette var gjort, nøydde han læresveinarne til å ganga i båten og fara fyre yver sjøen, til Betsaida, medan han sjølv bad farvel med folket.
46 Then assoone as he had sent them away, he departed into a mountaine to pray.
Og då han hadde skilst med deim, gjekk han upp i fjellet og vilde beda.
47 And when euen was come, the ship was in the mids of the sea, and he alone on the land.
Då det leid på kvelden, var båten midt utpå sjøen, og sjølv var han åleine på land.
48 And he saw them troubled in rowing, (for the winde was contrary vnto them) and about the fourth watch of the night, hee came vnto them, walking vpon the sea, and would haue passed by them.
Då såg han at det gjekk tungt for deim med roren; for dei hadde vinden imot seg. Og ikring den fjorde nattevakti kom han gangande burtimot deim på sjøen, og vilde ganga framum deim.
49 And when they saw him walking vpon the sea, they supposed it had bene a spirit, and cried out.
Då dei såg at han gjekk på sjøen, tenkte dei at det var eit skrymt, og dei sette i et skrik;
50 For they all saw him, and were sore afrayd: but anon he talked with them, and said vnto them, Be ye of good comfort: it is I, be not afrayd.
for dei såg honom alle og vart fælne. Men i det same tala han til deim og sagde: «Ver hugheile! Det er eg! Ver’kje rædde!»
51 Then he went vp vnto them into the ship, and the winde ceased, and they were much more amased in them selues, and marueiled.
So steig han upp i båten til deim, og vinden stilna. Men dei var so forstøkte at dei var reint ifrå seg.
52 For they had not considered the matter of the loaues, because their hearts were hardened.
For dei hadde ikkje vitrast av det som var hendt med brødet; so seige og tungnæme var dei.
53 And they came ouer, and went into the land of Gennesaret, and arriued.
Då dei hadde fare yver til hitt landet, kom dei til Gennesaret og lagde til der.
54 So when they were come out of the ship, straightway they knewe him,
Med det same han steig utor båten, kjende folk honom att,
55 And ran about throughout all that region round about, and began to cary hither and thither in couches all that were sicke, where they heard that he was.
og dei sprang rundt i heile grannelaget og tok til å bera dei sjuke kring i sengjerne sine dit som dei høyrde han var.
56 And whithersoeuer he entred into townes, or cities, or villages, they laide their sicke in the streetes, and prayed him that they might touch at the least the edge of his garment. And as many as touched him, were made whole.
Og kvar han kom, til grender eller byar eller gardar, lagde dei sine sjuke på tunet, og bad um dei måtte få taka um so berre i falden på kjolen hans, og alle som kom nær honom, vart gode att.
