John 8
1 And Iesus went vnto the mount of Oliues,
Jesus gjekk til Oljeberget.
2 And early in the morning came againe into the Temple, and all the people came vnto him, and he sate downe, and taught them.
Andre morgonen var han atter i templet; alt folket kom til honom, og han sette seg og lærde deim.
3 Then the Scribes, and the Pharises brought vnto him a woman, taken in adulterie, and set her in the middes,
Då kjem dei skriftlærde og farisæarane med ei kona som var teki i egteskapsbrot; dei stelte henne midt framfyre honom
4 And said vnto him, Master, we foud this woman committing adulterie, euen in the very acte.
og sagde: «Meister, denne kona hev dei kome yver med ho gjorde hor.
5 Now Moses in our Law commanded, that such should be stoned: what sayest thou therefore?
Moses hev sagt oss fyre i lovi at slike kvinnor skal steinast; kva segjer no du?»
6 And this they saide to tempt him, that they might haue, whereof to accuse him. But Iesus stouped downe, and with his finger wrote on the groud.
Det sagde dei av di dei vilde freista honom, so dei kunde hava noko å klaga honom for. Jesus lutte seg ned og skreiv med fingeren på marki.
7 And while they continued asking him, hee lift himselfe vp, and sayde vnto them, Let him that is among you without sinne, cast the first stone at her.
Då dei heldt på og spurde, rette han seg upp og sagde: «Lat den av dykk som er syndelaus kasta den fyrste steinen på henne!»
8 And againe hee stouped downe, and wrote on the ground.
So lutte han seg ned att, og skreiv på marki.
9 And when they heard it, being accused by their owne conscience, they went out one by one, beginning at ye eldest euen to the last: so Iesus was left alone, and the woman standing in the mids.
Men då dei høyrde det, gjekk dei burt, ein etter ein - dei eldste fyrst - so Jesus vart åleine att med kona som stod der.
10 When Iesus had lift vp himselfe againe, and sawe no man, but the woman, hee saide vnto her, Woman, where are those thine accusers? hath no man condemned thee?
Då rette han seg upp og sagde til henne: «Kvar er dei, kona? Hev ingen felt domen yver deg?»
11 She said, No man, Lord. And Iesus said, Neither do I condemne thee: go and sinne no more.
«Ingen, Herre, » svara ho. «So dømer ikkje eg deg heller, » sagde Jesus: «Gakk heim, og synda ikkje meir!»
12 Then spake Iesus againe vnto them, saying, I am that light of the worlde: hee that followeth mee, shall not walke in darkenes, but shall haue that light of life.
So tala Jesus atter til deim og sagde: «Eg er ljoset åt verdi. Den som fylgjer meg, skal ikkje ganga i myrkret, men hava livsens ljos.»
13 The Pharises therefore saide vnto him, Thou bearest recorde of thy selfe: thy recorde is not true.
Då sagde farisæarane til honom: «Du vitnar um deg sjølv; vitnemålet ditt sæter ikkje.»
14 Iesus answered, and sayde vnto them, Though I beare recorde of my selfe, yet my recorde is true: for I know whence I came, and whither I go: but ye cannot tell whence I come, and whither I goe.
Jesus svara deim so: «Um eg so vitnar um meg sjølv, so er vitnemålet mitt sant; for eg veit kvar eg er komen ifrå og kvar eg fer av, men de veit ikkje kvar eg kjem ifrå eller kvar eg fer av.
15 Ye iudge after the flesh: I iudge no man.
De dømer etter kjøtet, eg dømer ingen;
16 And if I also iudge, my iudgement is true: for I am not alone, but I, and the Father, that sent mee.
men endå um eg dømer, so er domen min rett, for eg er ikkje einsleg, men eg og han som sende meg, er saman.
17 And it is also written in your Lawe, that the testimonie of two men is true.
Og i dykkar eigi lov stend skrive at tvo manns vitnemål sæter.
18 I am one that beare witnes of my selfe, and the Father that sent me, beareth witnes of me.
Her er det eg som vitnar um meg sjølv, og Faderen, som sende meg, vitnar um meg.»
19 Then saide they vnto him, Where is that Father of thine? Iesus answered, Ye neither know me, nor that Father of mine. If ye had knowen me, ye should haue knowen that Father of mine also.
«Kvar er far din?» sagde dei då. Jesus svara: «De kjenner korkje meg eller far min; kjende de meg, so kjende de far min og.»
20 These wordes spake Iesus in the treasurie, as hee taught in the Temple, and no man layde handes on him: for his houre was not yet come.
Desse ordi tala Jesus innmed tempelkista, med han lærde i heilagdomen, og ingen lagde hand på honom; for tidi hans var endå ikkje komi.
21 Then saide Iesus againe vnto them, I goe my way, and ye shall seeke me, and shall die in your sinnes, Whither I goe, can ye not come.
Ein annan gong sagde han til deim: «Eg gjeng burt, og de kjem til å leita etter meg, og de skal døy i syndi dykkar; dit som eg gjeng, kann ikkje de koma.»
22 Then said the Iewes, Will he kill himselfe, because he saith, Whither I goe, can ye not come?
«Tru han vil drepa seg sjølv?» sagde jødarne, «sidan han segjer: «Dit som eg gjeng, kann ikkje de koma?»»
23 And hee saide vnto them, Ye are from beneath, I am from aboue: ye are of this world, I am not of this worlde.
Då sagde han til deim: «De er nedantil, eg er ovantil; de er frå denne verdi, eg er ikkje frå denne verdi;
24 I said therefore vnto you, That ye shall die in your sinnes: for except ye beleeue, that I am he, ye shall die in your sinnes.
difor sagde eg dykk at de skal døy i synderne dykkar; når de ikkje trur at eg er den eg er, so skal de døy i synderne dykkar.»
25 Then saide they vnto him, Who art thou? And Iesus saide vnto them, Euen the same thing that I said vnto you from the beginning.
«Kven er du?» sagde dei då. «Kvi let eg’kje heller reint vera å tala til dykk?» svara Jesus.
26 I haue many things to say, and to iudge of you: but he that sent me, is true, and the things that I haue heard of him, those speake I to the world.
«Mykje hev eg å segja og døma um dykk; men han som sende meg, er sannordig, og eg talar ikkje anna til verdi enn det eg hev høyrt av honom.»
27 They vnderstoode not that hee spake to them of the Father.
Dei skyna ikkje at det var Faderen han tala til deim um.
28 Then said Iesus vnto them, When ye haue lift vp the Sonne of man, then shall ye know that I am he, and that I doe nothing of my selfe, but as my Father hath taught me, so I speake these things.
Difor sagde Jesus: «Når de fær lyft Menneskjesonen upp i høgdi, då skal de skyna at eg er den eg er, og at eg ikkje gjer noko av meg sjølv, men talar dette soleis som Far min lærde meg det.
29 For he that sent me, is with me: the Father hath not left me alone, because I do alwayes those things that please him.
Og han som sende meg, er med meg; han let meg ikkje vera åleine; for eg gjer allstødt det som tekkjest honom.»
30 As hee spake these thinges, many beleeued in him.
Då han tala so, trudde mange på honom.
31 Then saide Iesus to the Iewes which beleeued in him, If ye continue in my worde, ye are verely my disciples,
So sagde Jesus til dei jødarne som trudde på honom: «Vert de verande i mitt ord, so er de rette læresveinarne mine,
32 And shall know the trueth, and the trueth shall make you free.
og de skal læra å kjenna sanningi, og sanningi skal gjera dykk frie.»
33 They answered him, Wee be Abrahams seede, and were neuer bonde to any man: why sayest thou then, Ye shalbe made free?
«Me er Abrahams ætt, » lagde dei imot, «og hev aldri vore trælar for nokon; korleis hev det seg at du segjer: «De skal verta frie?»»
34 Iesus answered them, Verely, verely I say vnto you, that whosoeuer committeth sinne, is the seruant of sinne.
Jesus svara: «Det segjer eg dykk for visst og sant: Kvar den som gjer synd, er træl åt syndi.
Men trælen vert ikkje verande i huset for all tid - sonen vert verande der for all tid. (aiōn g165)
36 If that Sonne therefore shall make you free, ye shalbe free in deede.
Fær no Sonen frigjort dykk, so vert de retteleg frie.
37 I know that ye are Abrahams seede, but yee seeke to kill mee, because my worde hath no place in you.
Eg veit at de er Abrahams ætt; men de tenkjer på å drepa meg, av di ordet mitt ikkje fær rom hjå dykk.
38 I speake that which I haue seene with my Father: and ye doe that which ye haue seene with your father.
Eg talar um det eg hev set hjå far min, og soleis gjer de det som de hev høyrt av far dykkar.»
39 They answered, and saide vnto him, Abraham is our father. Iesus said vnto them, If ye were Abrahams children, ye woulde doe the workes of Abraham.
«Vår far er Abraham, » svara dei. Jesus segjer: «Var de Abrahams born, so gjorde de som Abraham gjorde;
40 But nowe ye goe about to kill mee, a man that haue told you the trueth, which I haue heard of God: this did not Abraham.
men no sit de um og vil drepe meg, ein mann som hev tala til dykk um sanningi, som eg hev høyrt av Gud. Slikt gjorde ikkje Abraham.
41 Ye do the workes of your father. Then said they to him, We are not borne of fornication: we haue one Father, which is God.
De gjer som far dykkar gjorde.» «Me er ikkje fødde i hor, » sagde dei; «me hev ein far, Gud!»
42 Therefore Iesus sayde vnto them, If God were your Father, then woulde ye loue mee: for I proceeded foorth, and came from God, neither came I of my selfe, but he sent me.
Jesus sagde til deim: Var Gud far dykkar, so hadde de meg kjær; for eg hev gjenge ut frå Gud, og er komen frå honom; ikkje heller er eg komen av meg sjølv; det er han som hev sendt meg.
43 Why doe ye not vnderstande my talke? because ye cannot heare my worde.
«Kvi skynar de ikkje min tale? Av di de ikkje toler å høyra ordi mine!
44 Ye are of your father the deuill, and the lustes of your father ye will doe: hee hath bene a murtherer from the beginning, and abode not in the trueth, because there is no trueth in him. When hee speaketh a lie, then speaketh hee of his owne: for he is a liar, and the father thereof.
De hev djevelen til far, og det de vil, er å gjera det far dykkar hugast; han var ein manndråpar frå fyrste tid, og hev’kje sitt støde i sanningi; for det finst ikkje sanning i honom. Når han talar lygn, talar han av sitt eige; for han er ein ljugar og far åt lygni.
45 And because I tell you the trueth, yee beleeue me not.
Men av eg talar sanningi, trur det meg ikkje.
46 Which of you can rebuke me of sinne? and if I say the trueth, why do ye not beleeue me?
Kven av dykk kann segja meg saka i nokor synd? Men når eg talar sanning, kvi trur de meg ikkje?
47 He that is of God, heareth Gods wordes: yee therefore heare them not, because ye are not of God.
Den som er av Gud, høyrer Guds ord; de er ikkje av Gud, difor er det de ikkje høyrer.»
48 Then answered the Iewes, and said vnto him, Say we not well that thou art a Samaritane, and hast a deuil?
Då tok jødarne til ords og sagde til honom: «Er det’kje sant som me segjer at du er ein samaritan, og er forgjord?»
49 Iesus answered, I haue not a deuil, but I honour my Father, and ye haue dishonoured me.
Jesus svara: «Eg er ikkje forgjord; eg ærar Far min, og de vanærar meg.
50 And I seeke not mine owne praise: but there is one that seeketh it, and iudgeth.
Men eg søkjer ikkje mi eigi æra, det er ein som søkjer henne, og dømer.
Det segjer eg dykk for visst og sant: Den som held seg etter mine ord, skal ikkje i all æva sjå dauden.» (aiōn g165)
52 Then said the Iewes to him, Now know we that thou hast a deuill. Abraham is dead, and the Prophets: and thou sayest, If a man keepe my worde, he shall neuer taste of death. (aiōn g165)
«No veit me at du er forgjord, » sagde jødarne. «Abraham hev døytt, og profetarne og, og du segjer: «Den som held seg etter mine ord, skal ikkje i all æva smaka dauden.» (aiōn g165)
53 Art thou greater then our father Abraham, which is dead? and the Prophets are dead: whome makest thou thy selfe?
Er då du større enn Abraham, ættfaren vår? han døydde, og profetarne døydde! Kven gjer du deg sjølv til?»
54 Iesus answered, If I honour my selfe, mine honour is nothing worth: it is my Father that honoureth me, whome ye say, that hee is your God.
Jesus svara: «Dersom eg ærar meg sjølv, so er æra mi ingen ting; det er Far min som ærar meg; de segjer han er dykkar Gud,
55 Yet ye haue not knowen him: but I knowe him, and if I should say I know him not, I should be a liar like vnto you: but I knowe him, and keepe his worde.
men de hev ikkje kjent honom, men eg kjenner honom; sagde eg at eg ikkje kjenner honom, so var eg ein ljugar som de! Men eg kjenner honom og held meg etter hans ord.
56 Your father Abraham reioyced to see my day, and he sawe it, and was glad.
Abraham, ættfaren dykkar, gledde seg hjarteleg til å sjå min dag; og han såg honom og var fegen.»
57 Then sayd ye Iewes vnto him, Thou art not yet fiftie yeere olde, and hast thou seene Abraham?
«Du er endå ikkje femti år, » sagde jødarne, «og so hev du set Abraham!»
58 Iesus sayd vnto them, Verely, verely I say vnto you, before Abraham was, I am.
Jesus sagde til deim: «Det segjer eg dykk for visst og sant: Fyrr Abraham vart til, er eg til.»
59 Then tooke they vp stones, to cast at him, but Iesus hid himselfe, and went out of the Temple: And hee passed through the middes of them, and so went his way.
Då tok dei upp steinar og vilde kasta på honom; men Jesus løynde seg og gjekk ut or templet.
