Job 4
1 Then Eliphaz the Temanite answered, and sayde,
Då tok Elifaz frå Teman til ords og sagde:
2 If we assay to commune with thee, wilt thou be grieued? but who can withholde himselfe from speaking?
«Vert du vel tykkjen um eg talar? Men kven kann halda ordi inne?
3 Behold, thou hast taught many, and hast strengthened the wearie hands.
På rette veg du førde mange; dei trøytte hender styrkte du;
4 Thy wordes haue confirmed him that was falling, and thou hast strengthened the weake knees.
med ord du hjelpte deim som snåva, og gav dei veike knei kraft.
5 But now it is come vpon thee, and thou art grieued: it toucheth thee, and thou art troubled.
Men når det gjeld deg sjølv, du klagar; når deg det råkar, ræddast du!
6 Is not this thy feare, thy confidence, thy pacience, and the vprightnesse of thy wayes?
Di von du på di gudstru bygde og sette lit til last-laust liv.
7 Remember, I pray thee: who euer perished, being an innocent? or where were the vpright destroyed?
Tenk etter: Når vart skuldlaus tynt? Når gjekk rettvis mann til grunns?
8 As I haue seene, they that plow iniquitie, and sowe wickednesse, reape the same.
Stødt fann eg: dei som urett pløgde, og sådde naud, dei hausta slikt;
9 With the blast of God they perish, and with the breath of his nostrels are they cosumed.
dei stupte for Guds andedrag, gjekk for hans vreidestorm til grunns.
10 The roaring of the Lion, and the voyce of the Lionesse, and the teeth of the Lions whelpes are broken.
Ja, løva skrik, og villdyr burar; ungløva fær sin tanngard knekt;
11 The Lyon perisheth for lacke of pray, and the Lyons whelpes are scattered abroade.
og løva døyr av skort på rov; løvinna misser sine ungar.
12 But a thing was brought to me secretly, and mine eare hath receiued a litle thereof.
Ein løynleg tale til meg kom; i øyra mitt det stilt vart kviskra,
13 In the thoughtes of ye visions of the night, when sleepe falleth on men,
som tankar i eit nattsyn kjem, når svevnen tung på folki kviler.
14 Feare came vpon me, and dread which made all my bones to tremble.
Det kom ei rædsla yver meg, ei skjelving gjenom alle lemer;
15 And the wind passed before me, and made the heares of my flesh to stande vp.
ein gust meg yver panna strauk, og på min kropp seg håri reiste;
16 Then stoode one, and I knewe not his face: an image was before mine eyes, and in silence heard I a voyce, saying,
og noko stogga for mi åsyn; eg kunde ikkje klårt skilja; framfor mitt auga stod eit bilæt’, eg høyrde som ei røyst som kviskra:
17 Shall man be more iust then God? or shall a man be more pure then his maker?
«Hev menneskjet vel rett for Gud? Er mannen rein framfor sin skapar?
18 Beholde, he founde no stedfastnesse in his Seruants, and laid follie vpon his Angels.
Han sine tenarar ei trur og finn hjå sine englar lyte -
19 Howe much more in them that dwell in houses of clay, whose foundation is in the dust, which shalbe destroyed before the moth?
enn meir hjå folk i hus av leir; hjå deim som hev sin grunn i moldi, ein kann deim krasa, som eit mol.
20 They be destroyed from the morning vnto the euening: they perish for euer, without regarde.
Dei er frå morgon og til kveld; ein krasar deim - kven merkar det? - Og dei vert ikkje funne meir.
21 Doeth not their dignitie goe away with them? do they not die, and that without wisdom?
Når deira tjeldsnor vert rykt upp, dei døyr og ingen visdom fær.»
