Job 39
1 Knowest thou the time when the wilde goates bring foorth yong? or doest thou marke when the hindes doe calue?
Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?
2 Canst thou nomber the moneths that they fulfill? or knowest thou the time when they bring foorth?
Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?
3 They bow them selues: they bruise their yong and cast out their sorowes.
De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.
4 Yet their yong waxe fatte, and growe vp with corne: they goe foorth and returne not vnto them.
Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.
5 Who hath set the wilde asse at libertie? or who hath loosed the bondes of the wilde asse?
Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,
6 It is I which haue made the wildernesse his house, and the salt places his dwellings.
det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?
7 He derideth the multitude of the citie: he heareth not the crie of the driuer.
Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.
8 He seeketh out the mountaine for his pasture, and searcheth after euery greene thing.
Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.
9 Will the vnicorne serue thee? or will he tary by thy cribbe?
Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?
10 Canst thou binde the vnicorne with his band to labour in the furrowe? or will he plowe the valleyes after thee?
Kan du binde villoksen med rep til furen? Vil den harve dalene efter dig?
11 Wilt thou trust in him, because his strength is great, and cast off thy labour vnto him?
Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?
12 Wilt thou beleeue him, that he will bring home thy seede, and gather it vnto thy barne?
Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?
13 Hast thou giuen the pleasant wings vnto the peacockes? or winges and feathers vnto the ostriche?
Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?
14 Which leaueth his egges in the earth, and maketh them hote in the dust,
Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,
15 And forgetteth that the foote might scatter the, or that the wild beast might breake the.
og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.
16 He sheweth himselfe cruell vnto his yong ones, as they were not his, and is without feare, as if he trauailed in vaine.
Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.
17 For God had depriued him of wisedom, and hath giuen him no part of vnderstanding.
For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.
18 When time is, he mounteth on hie: he mocketh the horse and his rider.
Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.
19 Hast thou giuen the horse strength? or couered his necke with neying?
Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?
20 Hast thou made him afraid as the grashopper? his strong neying is fearefull.
Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.
21 He diggeth in the valley, and reioyceth in his strength: he goeth foorth to meete the harnest man.
Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.
22 He mocketh at feare, and is not afraid, and turneth not backe from the sworde,
Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
23 Though the quiuer rattle against him, the glittering speare and the shield.
Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.
24 He swalloweth the ground for fearcenes and rage, and he beleeueth not that it is the noise of the trumpet.
Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.
25 He sayth among the trumpets, Ha, ha: hee smellleth the battell afarre off, and the noyse of the captaines, and the shouting.
Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.
26 Shall the hauke flie by thy wisedome, stretching out his wings toward the South?
Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?
27 Doeth the eagle mount vp at thy commandement, or make his nest on hie?
Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?
28 Shee abideth and remaineth in the rocke, euen vpon the toppe of the rocke, and the tower.
Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.
29 From thence she spieth for meate, and her eyes beholde afarre off.
Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.
30 His young ones also sucke vp blood: and where the slaine are, there is she.
Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.
