Job 30
1 Bvt now they that are yonger then I, mocke me: yea, they whose fathers I haue refused to set with the dogges of my flockes.
Men no er eg til spott for deim som yngre er av år enn eg; eg deira feder ikkje fann verdige plass hjå gjætarhunden.
2 For whereto shoulde the strength of their handes haue serued mee, seeing age perished in them?
Magtlause er og deira hender, og deira saft og kraft er burte;
3 For pouertie and famine they were solitary, fleeing into the wildernes, which is darke, desolate and waste.
Dei magre er av naud og svolt, dei gneg i turre øydemarki som alt i går var reine audni,
4 They cut vp nettels by the bushes, and the iuniper rootes was their meate.
og plukkar melde millom kjørri og hev til føda einerot.
5 They were chased forth from among men: they shouted at them, as at a theefe.
Frå folket vert dei jaga burt, fær tjuvemann slengt etter seg.
6 Therfore they dwelt in the clefts of riuers, in the holes of the earth and rockes.
Dei gøymer seg i fæle gil, i holor uti jord og fjell;
7 They roared among the bushes, and vnder the thistles they gathered themselues.
og millom buskor skrålar dei og samlast under netlerunnar;
8 They were the children of fooles and the children of villaines, which were more vile then the earth.
ei ætt av dårar og namnlause som ein helst piskar ut or landet.
9 And now am I their song, and I am their talke.
No er eg slengjestev for deim, eit ordtak hev for deim eg vorte.
10 They abhorre me, and flee farre from mee, and spare not to spit in my face.
Dei styggjest ved meg, held seg burte og sparer ei å sputta på meg.
11 Because that God hath loosed my corde and humbled mee, they haue loosed the bridle before me.
Utan all blygd dei krenkjer meg, hiv av kvart band framfor mi åsyn.
12 The youth rise vp at my right hand: they haue pusht my feete, and haue trode on me as on the paths of their destruction.
Eit utjo reiser seg til høgre, dei spenner mine føter burt, og legg ulukke-vegar mot meg.
13 They haue destroyed my paths: they tooke pleasure at my calamitie, they had none helpe.
Og stigen min den bryt dei upp og hjelper til med mi ulukka, dei som er hjelpelause sjølv.
14 They came as a great breach of waters, and vnder this calamitie they come on heapes.
Som gjenom vide murbrot kjem dei, velter seg fram med bråk og brak.
15 Feare is turned vpon mee: and they pursue my soule as the winde, and mine health passeth away as a cloude.
Imot meg vender rædslor seg, mi æra elter dei som stormen, mi velferd kvarv som lette sky.
16 Therefore my soule is nowe powred out vpon me, and the dayes of affliction haue taken holde on me.
No jamrar seg mi sjæl i meg; usæle dagar held meg fast.
17 It pearceth my bones in the night, and my sinewes take no rest.
Natti gneg mine knokar av meg, min verk, mi pina aldri søv.
18 For the great vehemencie is my garment changed, which compasseth me about as the colar of my coate.
Ved allmagt vert min klædnad vanstelt, heng tett som skjortekragen kring meg.
19 He hath cast me into the myre, and I am become like ashes and dust.
Han kasta meg i skarnet ned; og eg ser ut som mold og oska.
20 Whe I cry vnto thee, thou doest not heare me, neither regardest me, when I stand vp.
Eg skrik til deg, du svarar ikkje, eg stend der, og du stirer på meg.
21 Thou turnest thy selfe cruelly against me, and art enemie vnto mee with the strength of thine hand.
Hard hev du vorte imot meg, du stri’r mot meg med veldug hand.
22 Thou takest me vp and causest mee to ride vpon the winde, and makest my strength to faile.
Du let meg fara burt i stormen, du let meg tynast i hans brus.
23 Surely I knowe that thou wilt bring mee to death, and to the house appoynted for all the liuing.
Eg veit du fører meg til dauden, der alt som liver samlast lyt.
24 Doubtles none can stretch his hand vnto the graue, though they cry in his destruction.
Kven kavar ikkje når han søkk? Kven ropar ikkje ut i fåren?
25 Did not I weepe with him that was in trouble? was not my soule in heauinesse for the poore?
Gret eg’kje sjølv med den fortrykte, og syrgde yver fatigmann?
26 Yet when I looked for good, euill came vnto me: and when I waited for light, there came darkenesse.
Eg vona godt, men det kom vondt, eg venta ljos, men myrker kom.
27 My bowels did boyle without rest: for the dayes of affliction are come vpon me.
Det kokar allstødt i mitt indre, ulukkedagen møter meg.
28 I went mourning without sunne: I stood vp in the congregation and cryed.
Svart gjeng eg kring, men ikkje solbrend, eg ris i flokken, skrik um hjelp.
29 I am a brother to the dragons, and a companion to the ostriches.
Bror åt sjakalar hev eg vorte, til strussar eg ein frende er.
30 My skinne is blacke vpon me, and my bones are burnt with heate.
Mi hud er svart og flaknar av; det brenn i mine bein av hite.
31 Therefore mine harpe is turned to mourning, and mine organs into the voyce of them that weepe.
Min cither hev eg bytt i sorg, og fløyta mi med gråtar-mål.
