Job 30
1 Bvt now they that are yonger then I, mocke me: yea, they whose fathers I haue refused to set with the dogges of my flockes.
Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.
2 For whereto shoulde the strength of their handes haue serued mee, seeing age perished in them?
Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?
3 For pouertie and famine they were solitary, fleeing into the wildernes, which is darke, desolate and waste.
De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;
4 They cut vp nettels by the bushes, and the iuniper rootes was their meate.
de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.
5 They were chased forth from among men: they shouted at them, as at a theefe.
Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.
6 Therfore they dwelt in the clefts of riuers, in the holes of the earth and rockes.
I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.
7 They roared among the bushes, and vnder the thistles they gathered themselues.
Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,
8 They were the children of fooles and the children of villaines, which were more vile then the earth.
barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.
9 And now am I their song, and I am their talke.
Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.
10 They abhorre me, and flee farre from mee, and spare not to spit in my face.
De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;
11 Because that God hath loosed my corde and humbled mee, they haue loosed the bridle before me.
for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.
12 The youth rise vp at my right hand: they haue pusht my feete, and haue trode on me as on the paths of their destruction.
Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.
13 They haue destroyed my paths: they tooke pleasure at my calamitie, they had none helpe.
De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.
14 They came as a great breach of waters, and vnder this calamitie they come on heapes.
Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.
15 Feare is turned vpon mee: and they pursue my soule as the winde, and mine health passeth away as a cloude.
Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.
16 Therefore my soule is nowe powred out vpon me, and the dayes of affliction haue taken holde on me.
Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.
17 It pearceth my bones in the night, and my sinewes take no rest.
Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.
18 For the great vehemencie is my garment changed, which compasseth me about as the colar of my coate.
Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.
19 He hath cast me into the myre, and I am become like ashes and dust.
Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.
20 Whe I cry vnto thee, thou doest not heare me, neither regardest me, when I stand vp.
Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.
21 Thou turnest thy selfe cruelly against me, and art enemie vnto mee with the strength of thine hand.
Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.
22 Thou takest me vp and causest mee to ride vpon the winde, and makest my strength to faile.
Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;
23 Surely I knowe that thou wilt bring mee to death, and to the house appoynted for all the liuing.
for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.
24 Doubtles none can stretch his hand vnto the graue, though they cry in his destruction.
Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?
25 Did not I weepe with him that was in trouble? was not my soule in heauinesse for the poore?
Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
26 Yet when I looked for good, euill came vnto me: and when I waited for light, there came darkenesse.
For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.
27 My bowels did boyle without rest: for the dayes of affliction are come vpon me.
Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.
28 I went mourning without sunne: I stood vp in the congregation and cryed.
Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.
29 I am a brother to the dragons, and a companion to the ostriches.
Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.
30 My skinne is blacke vpon me, and my bones are burnt with heate.
Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.
31 Therefore mine harpe is turned to mourning, and mine organs into the voyce of them that weepe.
Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.
