Job 24
1 Howe should not the times be hid from the Almightie, seeing that they which knowe him, see not his dayes?
Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?
2 Some remoue the land marks, that rob the flockes and feede thereof.
Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.
3 They leade away the asse of the fatherles: and take the widowes oxe to pledge.
Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.
4 They make the poore to turne out of the way, so that the poore of the earth hide themselues together.
Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.
5 Behold, others as wilde asses in the wildernesse, goe forth to their businesse, and rise early for a praye: the wildernesse giueth him and his children foode.
Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.
6 They reape his prouision in the fielde, but they gather the late vintage of the wicked.
På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.
7 They cause the naked to lodge without garment, and without couering in the colde.
Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.
8 They are wet with the showres of the moutaines, and they imbrace the rocke for want of a couering.
Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.
9 They plucke the fatherles from the breast, and take the pledge of the poore.
Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.
10 They cause him to go naked without clothing, and take the glening from the hungrie.
Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.
11 They that make oyle betweene their walles, and treade their wine presses, suffer thirst.
Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.
12 Men cry out of the citie, and the soules of the slayne cry out: yet God doth not charge them with follie.
Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.
13 These are they, that abhorre the light: they know not the wayes thereof, nor continue in the paths thereof.
Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.
14 The murtherer riseth earely and killeth the poore and the needie: and in the night he is as a theefe.
Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.
15 The eye also of the adulterer waiteth for the twilight, and sayth, None eye shall see me, and disguiseth his face.
Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.
16 They digge through houses in the darke, which they marked for themselues in the daye: they knowe not the light.
I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.
17 But the morning is euen to them as the shadow of death: if one knowe them, they are in the terrours of the shadowe of death.
For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.
18 He is swift vpon the waters: their portion shalbe cursed in the earth: he will not behold the way of the vineyardes.
Hastig rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene.
19 As the dry ground and heate consume the snowe waters, so shall the graue the sinners. (Sheol h7585)
Tørke og hete sluker snevann, dødsriket dem som synder. (Sheol h7585)
20 The pitifull man shall forget him: the worme shall feele his sweetenes: he shalbe no more remembered, and the wicked shalbe broke like a tree.
Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.
21 He doth euil intreat ye barren, that doeth not beare, neither doeth he good to the widowe.
Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.
22 He draweth also the mighty by his power, and when he riseth vp, none is sure of life.
Men Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet.
23 Though men giue him assurance to be in safetie, yet his eyes are vpon their wayes.
Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.
24 They are exalted for a litle, but they are gone, and are brought lowe as all others: they are destroyed, and cut off as the toppe of an eare of corne.
De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.
25 But if it be not so, where is he? or who wil proue me a lyer, and make my words of no value?
Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?
