Job 16

1 Bvt Iob answered, and said,

Då svara Job og sagde:

2 I haue oft times heard such things: miserable comforters are ye all.

«Eg hev høyrt nok av dette slag; d’er brysam trøyst de alle gjev.

3 Shall there be none ende of wordes of winde? or what maketh thee bold so to answere?

Vert det’kje slutt på tome ord? Kva er det som til svar deg driv?

4 I could also speake as yee doe: (but woulde God your soule were in my soules stead) I could keepe you company in speaking, and could shake mine head at you,

Eg skulde tala liksom de, i fall de var i staden min; eg sette ord i hop mot dykk, eg riste hovudet mot dykk;

5 But I woulde strengthen you with my mouth, and the comfort of my lips should asswage your sorowe.

eg skulde trøysta dykk med munnen og lindra dykk med lippemedynk.

6 Though I speake, my sorow can not be asswaged: though I cease, what release haue I?

Men tale lindrar ei min verk, og ikkje kverv han um eg tegjer.

7 But now hee maketh mee wearie: O God, thou hast made all my congregation desolate,

Men no hev han meg trøytta ut, du hev øydt ut min heile huslyd.

8 And hast made me full of wrinkles which is a witnesse thereof, and my leannes ryseth vp in me, testifying the same in my face.

Du klemde meg, til vitne vart det, mi liding reiste seg imot meg og vitna mot meg beint i syni.

9 His wrath hath torne me, and hee hateth me, and gnasheth vpon mee with his teeth: mine enemie hath sharpened his eyes against me.

Hans vreide reiv og elte meg; han gnistra tennerne imot meg; fiendar kveste augo på meg

10 They haue opened their mouthes vpon me, and smitten me on the cheeke in reproch; they gather themselues together against me.

og opna munnen sin imot meg og slo mi kinn med skjemdarslag og stima saman imot meg.

11 God hath deliuered me to the vniust, and hath made mee to turne out of the way by the hands of the wicked.

Til farkar Gud meg yverlet og kastar meg i brotsmenns vald.

12 I was in welth, but he hath brought me to nought: he hath taken me by the necke, and beaten me, and set me as a marke for himselfe.

Midt i min fred han skræmde meg, treiv meg i nakken, krasa meg, til skiva sette han meg upp.

13 His archers compasse mee rounde about: he cutteth my reines, and doth not spare, and powreth my gall vpon the ground.

Hans pilar svirrar kringum meg; bønlaust han kløyver mine nyro, mitt gall han tømer ut på jordi.

14 He hath broken me with one breaking vpon another, and runneth vpon me like a gyant.

Han bryt meg sund med brot på brot og stormar mot meg som ei kjempa.

15 I haue sowed a sackcloth vpon my skinne, and haue abased mine horne vnto the dust.

Sekk hev eg sytt um hudi mi og stukke hornet mitt i moldi.

16 My face is withered with weeping, and the shadow of death is vpon mine eyes,

Raudt er mitt andlit utav gråt, og myrkret tyngjer augneloki,

17 Though there be no wickednesse in mine hands, and my prayer be pure.

endå mi hand er rein for vald, og bøni mi er fri for svik.

18 O earth, couer not thou my blood, and let my crying finde no place.

Løyn ikkje blodet mitt, du jord! Legg ikkje klaga mi til kvile!

19 For lo, now my witnesse is in the heauen, and my record is on hie.

Alt no mitt vitne er i himmeln, min målsmann i det høge bur.

20 My friends speake eloquently against me: but mine eye powreth out teares vnto God.

Når mine vener spottar meg; til Gud eg tårut auga vender.

21 Oh that a man might pleade with God, as man with his neighbour!

Han døme millom Gud og mann og millom mannen og hans ven.

22 For the yeeres accounted come, and I shall go the way, whence I shall not returne.

Og ikkje mange år det vert fyrr eg gjeng burt og kjem’kje att.