Job 16
1 Bvt Iob answered, and said,
Da tok Job til orde og sa:
2 I haue oft times heard such things: miserable comforters are ye all.
Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.
3 Shall there be none ende of wordes of winde? or what maketh thee bold so to answere?
Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?
4 I could also speake as yee doe: (but woulde God your soule were in my soules stead) I could keepe you company in speaking, and could shake mine head at you,
Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;
5 But I woulde strengthen you with my mouth, and the comfort of my lips should asswage your sorowe.
jeg kunde styrke eder med min munn, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte.
6 Though I speake, my sorow can not be asswaged: though I cease, what release haue I?
Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?
7 But now hee maketh mee wearie: O God, thou hast made all my congregation desolate,
Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.
8 And hast made me full of wrinkles which is a witnesse thereof, and my leannes ryseth vp in me, testifying the same in my face.
Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.
9 His wrath hath torne me, and hee hateth me, and gnasheth vpon mee with his teeth: mine enemie hath sharpened his eyes against me.
Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.
10 They haue opened their mouthes vpon me, and smitten me on the cheeke in reproch; they gather themselues together against me.
De spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig.
11 God hath deliuered me to the vniust, and hath made mee to turne out of the way by the hands of the wicked.
Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.
12 I was in welth, but he hath brought me to nought: he hath taken me by the necke, and beaten me, and set me as a marke for himselfe.
Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.
13 His archers compasse mee rounde about: he cutteth my reines, and doth not spare, and powreth my gall vpon the ground.
Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.
14 He hath broken me with one breaking vpon another, and runneth vpon me like a gyant.
Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.
15 I haue sowed a sackcloth vpon my skinne, and haue abased mine horne vnto the dust.
Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet;
16 My face is withered with weeping, and the shadow of death is vpon mine eyes,
mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.
17 Though there be no wickednesse in mine hands, and my prayer be pure.
Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.
18 O earth, couer not thou my blood, and let my crying finde no place.
Å jord, dekk ikke mitt blod, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser!
19 For lo, now my witnesse is in the heauen, and my record is on hie.
Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.
20 My friends speake eloquently against me: but mine eye powreth out teares vnto God.
Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,
21 Oh that a man might pleade with God, as man with his neighbour!
at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;
22 For the yeeres accounted come, and I shall go the way, whence I shall not returne.
for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.
