Job 14
1 Man that is borne of woman, is of short continuance, and full of trouble.
Sjå - menneskjet, av kvinna født, det liver stutt, av uro mett.
2 He shooteth foorth as a flowre, and is cut downe: he vanisheth also as a shadowe, and continueth not.
Som blom det sprett og visnar burt, ja, lik ein skugge burt det fer.
3 And yet thou openest thine eyes vpon such one, and causest me to enter into iudgement with thee.
Men du med honom auga held, og meg du dreg for domen din.
4 Who can bring a cleane thing out of filthinesse? there is not one.
Skal tru det av ein urein kjem ein som er rein? Nei, ikkje ein!
5 Are not his dayes determined? the nober of his moneths are with thee: thou hast appointed his boundes, which he can not passe.
Når dagetalet hans er sett, hans månads-tal sett fast hjå deg, når du for han ei grensa drog som ei han yverskrida kann,
6 Turne from him that he may cease vntill his desired day, as an hyreling.
so snu deg frå, lat han få fred og ha sin dag som leigekaren!
7 For there is hope of a tree, if it bee cut downe, that it will yet sproute, and the branches thereof will not cease.
For treet er det endå von; um det vert det hogge, sprett det att, på renningar det vantar ikkje.
8 Though the roote of it waxe olde in the earth, and the stocke thereof be dead in ye ground,
Når røterne i jordi eldest, og stomnen døyr i turre mold,
9 Yet by the sent of water it will bud, and bring foorth boughes like a plant.
ved dåm av vatnet skyt det knupp, fær som ein stikling grøne greiner.
10 But man is sicke, and dyeth, and man perisheth, and where is he?
Men døyr ein mann, då ligg han der; han andast, og kvar er han då?
11 As the waters passe from the sea, and as the flood decayeth and dryeth vp,
Som vatnet renn ut or ein sjø, som elvi minkar, turkast ut,
12 So man sleepeth and riseth not: for hee shall not wake againe, nor be raised from his sleepe till the heauen be no more.
so ligg ein mann, ris ikkje upp; til himmeln kverv, dei vaknar ikkje; ein kann’kje vekkja deim or svevnen.
13 Oh that thou wouldest hide me in the graue, and keepe me secret, vntill thy wrath were past, and wouldest giue me terme, and remember me. (Sheol h7585)
Å, gjev du gøymde meg i helheim, løynde meg, til din vreide gav seg, gav meg ein frest, og so meg hugsa! (Sheol h7585)
14 If a man die, shall he liue againe? All the dayes of mine appointed time will I waite, till my changing shall come.
Tru mannen døyr og livnar att? I all min strid eg skulde vona og venta til avløysing kom.
15 Thou shalt call me, and I shall answere thee: thou louest the worke of thine own hands.
Eg skulde svara, når du ropa og lengta mot dine eige verk.
16 But nowe thou nombrest my steppes, and doest not delay my sinnes.
Men no du tel kvart stig eg tek og agtar vel på syndi mi;
17 Mine iniquitie is sealed vp, as in a bagge, and thou addest vnto my wickednesse.
mi synd er læst i pungen inn, og på mi skuld du gøymer vel!
18 And surely as the mountaine that falleth, commeth to nought, and the rocke that is remooued from his place:
Som fjellet fell og smuldrast burt, og berget frå sin stad vert flutt,
19 As the water breaketh the stones, when thou ouerflowest the things which growe in the dust of ye earth: so thou destroyest ye hope of man.
Som vatnet holar steinen ut, og flaumen skolar moldi burt, so tek du ifrå mannen voni
20 Thou preuailest alway against him, so that he passeth away: he changeth his face when thou castest him away.
og tyngjer honom ned for alltid. Han fer av stad; med åsyn rengd du sender honom burt frå deg.
21 And he knoweth not if his sonnes shall be honourable, neither shall he vnderstand concerning them, whether they shalbe of lowe degree,
Han veit’kje um hans born vert heidra; han merkar ikkje um dei armast;
22 But while his flesh is vpon him, he shall be sorowfull, and while his soule is in him, it shall mourne.
Hans eigen kropp hans liding valdar, og sjæli græt for eigi sorg.»
