Hebrews 1
1 At sundry times and in diuers maners God spake in the olde time to our fathers by the Prophetes:
Etter at Gud fordom hadde tala mange gonger og på mange måtar til federne gjenom profetarne,
2 in these last dayes hee hath spoken vnto vs by his Sonne, Whom he hath made heire of al things, by whome also he made the worldes, (aiōn g165)
so hev han i desse siste dagar tala til oss gjenom Sonen. Honom hev han sett til erving yver alle ting, og ved honom hev han og gjort verdi. (aiōn g165)
3 Who being the brightnes of the glory, and the ingraued forme of his person, and bearing vp all things by his mightie worde, hath by himselfe purged our sinnes, and sitteth at the right hand of the Maiestie in the highest places,
Han er avglansen av hans herlegdom og avbilætet av hans grunn-hått, og ber alle ting ved sitt veldes ord, og då han hadde gjort reinsing for synderne våre, sette han seg difor ved høgre handi åt Majestæten i det høge,
4 And is made so much more excellent then the Angels, in as much as hee hath obteined a more excellent Name then they.
og han hev vorte so mykje hævare enn englarne som han hev ervt eit herlegare namn framfor deim.
5 For vnto which of the Angels saide he at any time, Thou art my Sonne, this day begate I thee? and againe, I will be his Father, and he shalbe my Sonne?
For kven av englarne hev han noko sinn sagt det til: «Du er son min, eg hev født deg i dag?» og atter: «Eg vil vera honom ein far, og han skal vera meg ein son.»
6 And againe, when he bringeth in his first begotten Sonne into the worlde, hee saith, And let all the Angels of God worship him.
Men når han atter fører den fyrstefødde inn i verdi, segjer han: «Og alle Guds englar skal tilbeda honom.»
7 And of the Angels he saith, He maketh the spirites his messengers, and his ministers a flame of fire.
Og um englarne segjer han: «Han som gjer englarne sine til vindar og tenarane sine til eldsloge; »
8 But vnto the Sonne he saith, O God, thy throne is for euer and euer: the scepter of thy kingdome is a scepter of righteousnes. (aiōn g165)
men um Sonen: «Din kongsstol, Gud, stend i all æva; ein kongsstav med rettvisa er kongsstaven i ditt rike. (aiōn g165)
9 Thou hast loued righteousnes and hated iniquitie. Wherefore God, eue thy God, hath anointed thee with the oyle of gladnes aboue thy fellowes.
Du elska rettferd og hata urett; difor hev Gud, din Gud, salva deg med fagnads olje framfor dine medbrør.»
10 And, Thou, Lord, in the beginning hast established the earth, and the heauens are the workes of thine handes.
Og: «Du, Herre, grunnfeste jordi frå upphavet, og himlarne er verk av dine hender;
11 They shall perish, but thou doest remaine: and they all shall waxe olde as doeth a garment.
dei skal forgangast, men du vert verande, og dei skal alle eldast som ein klædnad,
12 And as a vesture shalt thou folde them vp, and they shall be changed: but thou art the same, and thy yeeres shall not faile.
og som ei kåpa skal du rulla deim saman, og dei skal verta umskifte, men du er den same, og dine år skal ikkje få ende.»
13 Vnto which also of the Angels saide he at any time, Sit at my right hand, til I make thine enemies thy footestoole?
Men kven av englarne hev han noko sinn sagt det til: «Set deg ved mi høgre hand, til dess eg legg dine fiendar til skammel under dine føter?»
14 Are they not al ministring spirits, sent forth to minister, for their sakes which shalbe heires of saluation?
Er dei ikkje alle saman tenande ånder, som vert utsende til tenesta for deira skuld som skal erva frelsa?
