Hebrews 6
1 Therefore, leauing the doctrine of the beginning of Christ, let vs be led forward vnto perfection, not laying againe ye foundation of repetance from dead workes, and of faith toward God,
La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus og skride frem mot det fullkomne, så vi ikke atter legger grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud,
2 Of the doctrine of baptismes, and laying on of hands, and of the resurrection from the dead, and of eternall iudgement. (aiōnios g166)
med lære om dåp og håndspåleggelse, om dødes opstandelse og evig dom (aiōnios g166)
3 And this will we doe if God permit.
Og dette vil vi gjøre, om Gud gir lov til det.
4 For it is impossible that they which were once lightened, and haue tasted of the heauenly gift, and were made partakers of the holy Ghost,
For det er umulig at de som engang er blitt oplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i den Hellige Ånd
og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, (aiōn g165)
6 If they fal away, should be renued againe by repentance: seeing they crucifie againe to themselues the Sonne of God, and make a mocke of him.
og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse, da de på ny korsfester Guds Sønn for sig og gjør ham til spott.
7 For the earth which drinketh in the raine that commeth oft vpon it, and bringeth foorth herbes meete for them by whome it is dressed, receiueth blessing of God.
For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og som bærer gagnlig grøde for dem den dyrkes for, den får velsignelse fra Gud;
8 But that which beareth thornes and briars, is reproued, and is neere vnto cursing, whose end is to be burned.
men bærer den torner og tistler, da er den uduelig og forbannelse nær, og enden med den er å brennes.
9 But beloued, we haue perswaded our selues better things of you, and such as accompany saluation, though we thus speake.
Men om eder, I elskede, er vi visse på det som bedre er, og som hører til frelse, enda vi taler således.
10 For God is not vnrighteous, that hee should forget your worke, and labour of loue, which ye shewed toward his Name, in that ye haue ministred vnto the Saints, and yet minister.
For Gud er ikke urettferdig, så han skulde glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent og ennu tjener de hellige.
11 And we desire that euery one of you shew the same diligence, to the full assurance of hope vnto the ende,
Men vi ønsker at enhver av eder må vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden,
12 That ye be not slouthfull, but followers of them, which through faith and patience, inherite the promises.
forat I ikke skal bli trege, men efterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene.
13 For when God made the promise to Abraham, because he had no greater to sweare by, he sware by himselfe,
For da Gud gav Abraham løftet, svor han ved sig selv, eftersom han ingen større hadde å sverge ved, og sa:
14 Saying, Surely I wil aboundantly blesse thee and multiplie thee marueilously.
Sannelig, jeg vil rikelig velsigne dig og storlig mangfoldiggjøre dig;
15 And so after that he had taried patiently, he enioyed the promise.
og da han således hadde ventet tålmodig, opnådde han det som var lovt.
16 For men verely sweare by him that is greater then themselues, and an othe for confirmation is among them an ende of all strife.
For mennesker sverger jo ved den større, og eden er dem en ende på all motsigelse, til stadfestelse.
17 So God, willing more aboundantly to shew vnto the heires of promise the stablenes of his counsell, bound himselfe by an othe,
Derfor, da Gud vilde enn mere vise løftets arvinger hvor uryggelig hans vilje var, gikk han imellem med en ed,
18 That by two immutable things, wherein it is vnpossible that God should lye, we might haue strong consolation, which haue our refuge to lay holde vpon that hope that is set before vs,
forat vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunde lyve, skulde ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss,
19 Which hope we haue, as an ancre of the soule, both sure and stedfast, and it entreth into that which is within the vaile,
det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget,
