Hebrews 3
1 Therefore, holy brethren, partakers of the heauenly vocation, consider the Apostle and high Priest of our profession Christ Iesus:
Difor, heilage brør, som er luthavande i eit himmelsk kall! sjå på den apostel og øvsteprest som me kjennest ved, Jesus,
2 Who was faithfull to him that hath appointed him, euen as Moses was in al his house.
han som var tru mot den som gjorde honom dertil, liksom og Moses var i heile hans hus!
3 For this man is counted worthy of more glory then Moses, inasmuch as he which hath builded the house, hath more honour then the house.
For denne er halden so mykje større æra verd enn Moses, som den som hev bygt huset, hev større æra enn huset sjølv.
4 For euery house is builded of some man, and he that hath built all things, is God.
Kvart hus er det einkvan som byggjer, men den som hev bygt alt, det er Gud.
5 Now Moses verely was faithfull in all his house, as a seruant, for a witnesse of the thinges which should be spoken after.
Og Moses var vel tru i heile hans hus som ein tenar til å vitna um det som skulde verta tala,
6 But Christ is as the Sonne, ouer his owne house, whose house we are, if we holde fast that confidence and that reioycing of that hope vnto the ende.
men Kristus stend som son yver huset hans; og hans hus er me, so framt me held vårt frimod og den voni me rosar oss av, fast alt til enden.
7 Wherefore, as the holy Ghost sayth, To day if ye shall heare his voyce,
Difor, som den Heilage Ande segjer: «I dag, um de høyrer hans røyst,
8 Harden not your hearts, as in the prouocation, according to the day of the tentation in the wildernes,
so forherd ikkje dykkar hjarto som på argingsstaden på freistingsdagen i øydemarki,
9 Where your fathers tempted me, prooued me, and sawe my workes fourtie yeeres long.
der federne dykkar freista meg; dei prøvde meg, endå dei såg mine gjerningar i fyrti år.
10 Wherefore I was grieued with that generation, and sayde, They erre euer in their heart, neither haue they knowen my wayes.
Difor harmast eg på denne ætti og sagde: «Dei fer alltid vilt i hjarta; » men dei kjende ikkje mine vegar,
11 Therefore I sware in my wrath, If they shall enter into my rest.
so eg svor i min vreide: «Sanneleg, dei skal ikkje koma inn til mi kvila!»»
12 Take heede, brethren, least at any time there be in any of you an euill heart, and vnfaithfull, to depart away from the liuing God.
Sjå til, brør, at det ikkje i nokon av dykk skal vera eit vondt, vantruande hjarta, so han fell frå den livande Gud!
13 But exhort one another dayly, while it is called to day, lest any of you be hardened through the deceitfulnes of sinne.
Men påminn kvarandre kvar dag, so lenge som det heiter: «i dag», so ikkje nokon av dykk skal verta forherd ved dåring av syndi!
14 For we are made partakers of Christ, if we keepe sure vnto the ende that beginning, wherewith we are vpholden,
For me hev fenge lut med Kristus, so framt me held vår fyrste fulle vissa fast til enden.
15 So long as it is sayd, To day if ye heare his voyce, harden not your hearts, as in the prouocation.
Når det vert sagt: «I dag, um de høyrer hans røyst, so forherd ikkje dykkar hjarto som på argingsstaden, »
16 For some when they heard, prouoked him to anger: howbeit, not all that came out of Egypt by Moses.
kven var då dei som høyrde og arga honom? Var det ikkje alle dei som gjekk ut or Egyptarland ved Moses?
17 But with whome was he displeased fourtie yeeres? Was hee not displeased with them that sinned, whose carkeises fell in the wildernes?
Men kven var det han harmast på i fyrti år? var det ikkje på deim som hadde synda, so deira kroppar fall i øydemarki?
18 And to whom sware he that they should not enter into his rest, but vnto them that obeyed not?
Og kven var det han svor um, at dei ikkje skulde koma inn til hans kvila, utan um deim som var vantruande?
19 So we see that they could not enter in, because of vnbeliefe.
So ser me då at dei ikkje kunde koma inn for vantru skuld.
