Ecclesiastes 1
1 The wordes of the Preacher, the sonne of Dauid King in Ierusalem.
Ord av predikeren, sønn av David, konge i Jerusalem.
2 Vanitie of vanities, sayth the Preacher: vanitie of vanities, all is vanitie.
Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! Alt er tomhet.
3 What remaineth vnto man in all his trauaile, which he suffereth vnder ye sunne?
Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier sig med under solen?
4 One generation passeth, and another generation succeedeth: but the earth remaineth for euer.
Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig.
5 The sunne riseth, and ye sunne goeth downe, and draweth to his place, where he riseth.
Og solen går op, og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går op.
6 The winde goeth toward the South, and compasseth towarde the North: the winde goeth rounde about, and returneth by his circuites.
Vinden går mot syd og vender sig mot nord; den vender og vender sig om under sin gang og begynner så atter sitt kretsløp.
7 All the riuers goe into the sea, yet the sea is not full: for the riuers goe vnto ye place, whence they returne, and goe.
Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen.
8 All things are full of labour: man cannot vtter it: the eye is not satisfied with seeing, nor the eare filled with hearing.
Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øiet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.
9 What is it that hath bene? that that shalbe: and what is it that hath bene done? that which shalbe done: and there is no newe thing vnder the sunne.
Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen.
10 Is there any thing, whereof one may say, Beholde this, it is newe? it hath bene already in the olde time that was before vs.
Er det noget hvorom en vilde si: Se, dette er nytt - så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss.
11 There is no memorie of the former, neither shall there be a remembrance of the latter that shalbe, with them that shall come after.
Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer efter.
12 I the Preacher haue bene King ouer Israel in Ierusalem:
Jeg, predikeren, var konge over Israel i Jerusalem,
13 And I haue giuen mine heart to search and finde out wisdome by all things that are done vnder the heauen: (this sore trauaile hath GOD giuen to the sonnes of men, to humble them thereby)
og jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.
14 I haue considered all the workes that are done vnder the sunne, and beholde, all is vanitie, and vexation of the spirit.
Jeg sa alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag efter vind.
15 That which is crooked, can none make straight: and that which faileth, cannot be nombred.
Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med.
16 I thought in mine heart, and said, Behold, I am become great, and excell in wisdome all them that haue bene before me in Ierusalem: and mine heart hath seene much wisedome and knowledge.
Jeg talte med mig selv i mitt indre og sa: Se, jeg har vunnet mig større og rikere visdom enn alle som har rådet over Jerusalem før mig, og mitt hjerte har skuet megen visdom og kunnskap.
17 And I gaue mine heart to knowe wisdome and knowledge, madnes and foolishnes: I knew also that this is a vexation of the spirit.
Og jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand, men jeg skjønte at også dette var jag efter vind.
18 For in the multitude of wisedome is much griefe: and he that increaseth knowledge, increaseth sorowe.
For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.
