Deuteronomy 32
1 Hearken, ye heauens, and I will speake: and let the earth heare the words of my mouth.
«Høyr himmel, på meg, med eg talar, lyd du jord, på ordi frå min munn!
2 My doctrine shall drop as the raine, and my speach shall stil as the dew, as the showre vpon the herbes, and as the great raine vpon the grasse.
Som regnet rislar mitt kvæde, som doggi dryp mine ord, som skurer på grønan grode, som el på urter og gras;
3 For I will publish the name of the Lord: giue ye glorie vnto our God.
For Herrens namn vil eg prisa; høgt love de Herren, vår Gud!
4 Perfect is the worke of the mighty God: for all his wayes are iudgement. God is true, and without wickednesse: iust, and righteous is he.
Eit fjell er han, stød i si framferd; for rett fylgjer alle hans fet - ein trufast Gud og truverdig; rettferdig og rettvis er han.
5 They haue corrupted them selues towarde him by their vice, not being his children, but a frowarde and crooked generation.
Men borni hans dei var’kje hans born; dei synda imot ham stygt, seg sjølve til skam og vanæra, ei rang og svikefull ætt.
6 Doe ye so rewarde the Lord, O foolish people and vnwise? is not he thy father, that hath bought thee? he hath made thee, and proportioned thee.
Er det soleis de løner Herren, du dårlege, fåvise folk! Er’kje han din far og din fostrar? Han laga deg og gav deg liv.
7 Remember the dayes of olde: consider the yeeres of so many generations: aske thy father, and he will shewe thee: thine Elders, and they will tell thee.
Hugs etter ævordoms dagar, gransk åri, ætt etter ætt! Spør far din, han gjev deg fråsegn, dine gamle, av deim fær du grein.
8 When the most hie God deuided to the nations their inheritance, when he separated the sonnes of Adam, he appoynted the borders of the people, according to the nomber of the children of Israel.
Då den Høgste skifte ut heimen, og gav folki eiga og arv, då manneborni vart skilde og spreidde til kvar sin stad, då laga han landskili etter talet på Israels lyd;
9 For the Lordes portion is his people: Iaakob is the lot of his inheritance.
For Herrens folk er hans odel, Jakob er hans eiga og arv.
10 He found him in ye land of ye wildernes, in a waste, and roaring wildernes: he led him about, he taught him, and kept him as ye apple of his eye.
Han fann han på aude viddi, med det ylte i villande heid; han verna han, og han vakta han vart, som ein augnestein.
11 As an eagle stereth vp her nest, flootereth ouer her birdes, stretcheth out her wings, taketh them, and beareth them on her wings,
Som ørnen vekkjer sitt elde, og yver ungarne sviv, so breidd’ han ut flogfjørern’ sine, og bar han uppå sin veng.
12 So the Lord alone led him, and there was no strange god with him.
Det var Herren eine som førd’ han; ingen framand gud fylgde med.
13 He caryed him vp to the hie places of the earth, that he might eate the fruites of the fieldes, and he caused him to sucke hony out of the stone, and oyle out of the hard rocke:
Då for du fram yver høgdern’, fekk eta av landsens avl; utor berget tappa du honning, og olje or hardaste stein;
14 Butter of kine, and milke of sheepe with fat of the lambes, and rammes fed in Bashan, and goates, with the fat of the graines of wheat, and the red licour of the grape hast thou drunke.
søtrjomen og sauemjølki saup du; lambe- og verefeitt, kjøt av uksar i Basan alne åt du og ungbukkekjøt, attåt feitaste kveitemergen, og druveblod drakk du, vin.
15 But he that should haue bene vpright, when he waxed fat, spurned with his heele: thou art fat, thou art grosse, thou art laden with fatnes: therefore he forsooke God that made him, and regarded not the strong God of his saluation.
Jesjurun vart feit, og slo bakut, feit vart han, foreten og stinn; han skaut ifrå seg sin skapar, mismætte sitt frelsande fjell.
16 They prouoked him with strange gods: they prouoked him to anger with abominations.
Dei arga han med avgudar, med ufryskje harma dei han.
17 They offred vnto deuils, not to God, but to gods whome they knew not: new gods that came newly vp, whome their fathers feared not.
Dei blota til vonde vette, til gudar dei vankjende fyrr, nye og nyst uppkomne, som federne ikkje visst’ um.
18 Thou hast forgotten the mightie God that begate thee, and hast forgotten God that formed thee.
Du ansa ikkje fjellet, ditt upphav, du gløymde din skapar og Gud.
19 The Lord then sawe it, and was angrie, for the prouocation of his sonnes and of his daughters.
Og Herren såg det, og støytte deim burt ifrå seg, sine born;
20 And he said, I will hide my face from the: I will see what their ende shalbe: for they are a frowarde generation, children in who is no faith.
og i sin harm sagde han dette: «Eg skal løyna mitt andlit for deim; eg undrast korleis det vil ganga, undrast kva ende dei fær; for dei er ei ætt av uvyrdor, born som ein aldri kann tru.
21 They haue moued me to ielousie with that which is not God: they haue prouoked me to anger with their vanities: and I will moue them to ielousie with those which are no people: I wil prouoke them to anger with a foolish nation.
Dei arga meg upp med u-gudar, eggja meg med sine skrymt; eg skal eggja deim med eit u-folk, ei uvitug heidningeborg.
22 For fire is kindled in my wrath, and shall burne vnto the bottome of hell, and shall consume the earth with her increase, and set on fire the foundations of the mountaines. (Sheol h7585)
For ein eld er kveikt av min ande, og logar til djupt under jord; han øyder grunnen og grøda og fatar i fastaste fjell. (Sheol h7585)
23 I will spend plagues vpon them: I will bestowe mine arrowes vpon them.
Eg skal sanka i hop ulukkor og sleppa nedyver deim; kvar ei pil eg hev i mi eiga skal eg skjota av imot deim.
24 They shalbe burnt with hunger, and consumed with heate, and with bitter destruction: I will also sende the teeth of beastes vpon them, with the venime of serpents creeping in the dust.
Når svolt og svidande sotter hev soge mergen or deim, sender eg mot deim udyrtonni og eitr av krjupande orm.
25 The sworde shall kill them without, and in the chambers feare: both the yong man and the yong woman, the suckeling with the man of gray heare.
Ute herjar den kalde odden, og inne rædsla og støkk, tyner sveinar og tynar møyar, sylvherde og sugarborn.
26 I haue said, I would scatter them abroade: I would make their remembrance to cease from among men,
Eg hadde vilja blåse deim burt, so ingen mintest deim meir,
27 Saue that I feared the furie of the enemie, least their aduersaries should waxe proude, and least they should say, Our hie hande and not the Lord hath done all this:
ottast eg ikkje min eigen harm, når uvenern’ tydde det rangt, når valdsmennern’ sagde: «Stor er vår magt, dette er ikkje Herrens verk.»»
28 For they are a nation voide of counsel, neither is there any vnderstanding in them.
For dei er eit folk forutan visdom; dei vantar båd’ klokskap og vit.
29 Oh that they were wise, then they would vnderstand this: they would consider their latter ende.
Var det vit i deim, vara dei seg; for då visste dei kvar det bar av.
30 How should one chase a thousand, and two put ten thousande to flight, except their strong God had sold the, and the Lord had shut them vp?
Koss kunde ein mann elta tusund, og tvo slå ti tusund på flog, hadd’ ikkje hjelpi gjenge frå deim og Herren gjeve deim upp?
31 For their god is not as our God, euen our enemies being iudges.
For deira vern er’kje som vår vern; det vitnar fienden sjølv.
32 For their vine is of the vine of Sodom, and of the vines of Gomorah: their grapes are grapes of gall, their clusters be bitter.
I Sodoma voks deira vintre, skaut upp av Gomorras grunn; druvorn’ dei ber, det er trollber, og beisk er kvar einaste krans;
33 Their wine is the poyson of dragons, and the cruel gall of aspes.
Vinen av deim er orme-eiter og øgjeleg drakefraud.
34 Is not this laide in store with me, and sealed vp among my treasures?
«Ligg’kje dette gøymt i mi stova, forsegla i mine skrin?
35 Vengeance and recompence are mine: their foote shall slide in due time: for the day of their destruction is at hand, and the things that shall come vpon them, make haste.
Eg råder for hemn og for attgjeld når foten deira skrid ut. Alt lid det mot undergangsdagen, og forloga deira kjem fort.»
36 For the Lord shall iudge his people, and repent towarde his seruants, when hee seeth that their power is gone, and none shut vp in holde nor left abroad.
Sine tenarar tykkjer Gud synd um, og tek deira sak i si hand, når han ser det er ende på magti og ute med gamall og ung.
37 When men shall say, Where are their gods, their mighty God in whome they trusted,
Han spør: «Kvar tru er deira gudar, den hjelpi dei trygde seg til,
38 Which did eate the fat of their sacrifices, and did drinke the wine of their drinke offring? let them rise vp, and help you: let him be your refuge.
som slauk deira slagtofferfeita, og saup deira drykkoffervin? - Bed dei reinsa seg og dykk berga, bed deim vera vervegg for dykk!
39 Behold now, for I, I am he, and there is no gods with me: I kill, and giue life: I wound, and I make whole: neither is there any that can deliuer out of mine hand.
Ser de no at eg er sjølv eine: Det er ingen Gud utan eg! Eg drep, og eg vekkjer til live, eg helseslær og eg gjer heil; og ingen i vide verdi kann fria dykk or mitt vald.
40 For I lift vp mine hand to heauen, and say, I liue for euer.
Sjå, eg lyfter handi mot himmelen: So visst eg hev ævelegt liv:
41 If I whet my glittering sworde, and mine hand take holde on iudgement, I will execute vengeance on mine enemies, and will rewarde them that hate me.
Hev eg slipa det ljonande sverdet, og stend med domen i hand, tek eg hemn yver deim som meg hatar, valdsmannen fær det han er verd.
42 I will make mine arrowes drunke with blood, (and my sword shall eate flesh) for the blood of the slaine, and of the captiues, when I beginne to take vengeance of the enemie.
Med kjøt vert sverdet mitt metta, mine piler drukne av blod - blodet av falne og fangar, av fiendehovdingen sjølv.»
43 Ye nations, praise his people: for he will auenge the blood of his seruants, and will execute vengeance vpon his aduersaries, and will bee mercifull vnto his lande, and to his people.
Love hans tenarar, lydar! Hemna vil han deira blod; mot valdsmannen vender han våpni, og løyser sitt land og sin lyd.»
44 Then Moses came and spake all ye words of this song in the audience of the people, he and Hoshea the sonne of Nun.
Då Moses hadde kvede alle versi i denne songen for folket, han og Hosea Nunsson,
45 When Moses had made an end of speaking all these wordes to all Israel,
og hadde tala alle desse ordi til heile Israel,
46 Then hee said vnto them, Set your heartes vnto all the wordes which I testifie against you this day, that ye may commande them vnto your children, that they may obserue and doo all the wordes of this Lawe.
so sagde han til deim: «Agta no vel på alle dei ordi eg lysar for dykk i dag, so de kann læra borni dykkar å halda alle bodi i denne lovi og liva etter deim!
47 For it is no vaine worde concerning you, but it is your life, and by this worde ye shall prolong your dayes in the land, whither yee go ouer Iorden to possesse it.
For dette er ikkje noko tomt ord, som ikkje gjeld for dykk; livet dykkar ligg i dette ordet, og held de dykk etter det, so skal de få liva lenge i det landet de no fer yver til og skal leggja under dykk.»
48 And the Lord spake vnto Moses the selfe same day, saying,
Denne same dagen tala Herren til Moses, og sagde:
49 Goe vp into the mountaine of Abarim, vnto the mount Nebo, which is in the lande of Moab, that is ouer against Iericho: and beholde the lande of Canaan, which I giue vnto the children of Israel for a possession,
«Stig upp på Abarimfjellet her, på Nebotinden, som ligg i Moablandet, midt for Jeriko, so skal du få skoda Kana’ans-landet, som eg gjev Israels-borni til eigedom,
50 And die in the mount which thou goest vp vnto, and thou shalt be gathered vnto thy people, as Aaron thy brother died in mount Hor, and was gathered vnto his people,
og der uppå fjellet skal du døy og fara til federne dine, soleis som Aron, døydde på Horfjellet og for til federne sine,
51 Because ye trespassed against me among the children of Israel, at the waters of Meribah, at Kadesh in the wildernesse of Zin: for ye sanctified me not among the children of Israel.
for di de ikkje for ærleg fram mot meg millom Israels-sønerne ved Meribakjelda i Kades i Sinøydemarki, og ikkje synte Israels-sønerne allmagti mi.
52 Thou shalt therefore see the lande before thee, but shalt not go thither, I meane, into the land which I giue the children of Israel.
Du skal få sjå landet framfyre deg, men inn skal du ikkje koma i det landet som eg vil gjeva Israels-sønerne.»
