Acts 22
1 Ye men, brethren and Fathers, heare my defence nowe towards you.
«Brør og feder! høyr det som eg no vil segja dykk til mitt forsvar!»
2 (And when they heard that he spake in the Hebrewe tongue to them, they kept the more silence, and he sayd)
Då dei høyrde at han tala til deim på det hebraiske målet, vart dei endå meir stille. So segjer han:
3 I am verely a man, which am a Iew, borne in Tarsus in Cilicia, but brought vp in this citie at the feete of Gamaliel, and instructed according to the perfect maner of the Lawe of the Fathers, and was zealous toward God, as ye all are this day.
«Eg er ein jøde, fødd i Tarsus i Kilikia, men uppfostra i denne byen ved Gamaliels føter, upplærd i dei strenge krav etter fedrelovi, og eg var ihuga for Gud, so som alle de er i dag;
4 And I persecuted this way vnto the death, binding and deliuering into prison both men and women.
eg forfylgde Guds veg til dauden, lagde i lekkjor og yvergav til fangehus både menner og kvinnor,
5 As also ye chiefe Priest doeth beare me witnes, and al the company of the Elders: of whom also I receiued letters vnto the brethren, and went to Damascus to bring them which were there, bound vnto Hierusalem, that they might be punished.
so som og øvstepresten og heile eldsterådet kann vitna med meg; av deim fekk eg jamvel brev med til brørne i Damaskus og for dit og vilde føra ogso deim som der var, bundne til Jerusalem, so dei skulde verta refste.
6 And so it was, as I iourneyed and was come neere vnto Damascus about noone, that suddenly there shone from heauen a great light round about me.
Men det hende, då eg var på vegen og kom nær til Damaskus, då lyste det brått ved middagsleite eit sterkt ljos frå himmelen ikring meg.
7 So I fell vnto the earth, and heard a voyce, saying vnto me, Saul, Saul, why persecutest thou mee?
Og eg fall til jordi og høyrde ei røyst som sagde til meg: «Saul, Saul, kvi forfylgjer du meg?»
8 Then I answered, Who art thou, Lord? And he said to me, I am Iesus of Nazareth, whom thou persecutest.
Eg svara: «Kven er du, Herre?» Og han sagde til meg: «Eg er Jesus frå Nasaret, han som du forfylgjer.»
9 Moreouer they that were with me, sawe in deede a light and were afraide: but they heard not the voyce of him that spake vnto me.
Dei som var med meg, såg ljoset, men røysti av honom som tala til meg, høyrde dei ikkje.
10 Then I sayd, What shall I doe, Lord? And the Lord sayde vnto me, Arise, and goe into Damascus: and there it shall be tolde thee of all things, which are appointed for thee to doe.
Då sagde eg: «Kva skal eg gjera, Herre?» Og Herren svara meg: «Statt upp og gakk inn i Damaskus; der skal det verta tala til deg um alt det som det er fyresett deg å gjera.»
11 So when I could not see for the glory of that light, I was led by the hand of them that were with me, and came into Damascus.
Då eg no ikkje kunde sjå for glima av det ljoset, vart eg leidd ved handi av fylgjesmennerne mine og kom inn i Damaskus.
12 And one Ananias a godly man, as perteining to the Lawe, hauing good report of all the Iewes which dwelt there,
Og ein som heitte Ananias, ein gudleg mann etter lovi, med godt lov av alle dei jødar som budde der,
13 Came vnto me, and stoode, and sayd vnto me, Brother Saul, receiue thy sight: and that same houre I looked vpon him.
han kom til meg og stod framfyre meg og sagde: «Saul, bror, sjå upp!» og eg såg upp på honom i same stundi.
14 And he sayd, The God of our fathers hath appointed thee, that thou shouldest knowe his wil, and shouldest see that Iust one, and shouldest heare the voyce of his mouth.
Og han sagde: «Vår fedregud hev valt deg ut til å vita hans vilje og sjå den Rettferdige og høyra røysti av hans munn.
15 For thou shalt be his witnes vnto all men, of the things which thou hast seene and heard.
For du skal vera honom eit vitne for alle menneskje um det du hev set og høyrt.
16 Now therefore why tariest thou? Arise, and be baptized, and wash away thy sinnes, in calling on the Name of the Lord.
Og no, kva drygjer du etter? statt upp og lat deg døypa og få dine synder avtvegne, og kalla på Herrens namn!»
17 And it came to passe, that when I was come againe to Hierusalem, and prayed in the Temple, I was in a traunce,
Og det hende meg, då eg var komen att til Jerusalem og bad i templet, at det kom ei burtrykning på meg,
18 And saw him saying vnto me, Make haste, and get thee quickly out of Hierusalem: for they will not receiue thy witnes concerning me.
og eg såg honom, og høyrde han sagde til meg: «Skunda deg og gakk i hast ut frå Jerusalem! for dei kjem ikkje til å taka imot vitnemålet ditt um meg.»
19 Then I sayd, Lord, they know that I prisoned, and beat in euery Synagogue them that beleeued in thee.
Då sagde eg: «Herre, dei veit sjølve at eg sette fast og hudflengde ikring i synagogorne deim som trudde på deg.
20 And when the blood of thy martyr Steuen was shed, I also stood by, and consented vnto his death, and kept the clothes of them that slew him.
Og då blodet av Stefanus, ditt vitne, vart utrent, då stod eg og attved og samtykte i det og vakta klædi deira som slo honom i hel.»
21 Then he sayd vnto me, Depart: for I will send thee farre hence vnto the Gentiles.
Og han sagde til meg: «Gakk! for eg vil senda deg ut til heidningfolk langt burte.»»
22 And they heard him vnto this worde, but then they lift vp their voyces, and sayd, Away with such a fellow from the earth: for it is not meete that he should liue.
Dei høyrde på honom til dette ordet; men då lyfte dei røysti og sagde: «Tak denne burt ifrå jordi! han burde ikkje få liva!»
23 And as they cried and cast off their clothes, and threw dust into the aire,
Då dei no skreik og reiv klædi av seg og kasta dust upp i veret,
24 The chiefe captaine commanded him to be led into the castle, and bade that he should be scourged, and examined, that he might knowe wherefore they cryed so on him.
baud den øvste hovudsmannen at han skulle førast inn i borgi, og sagde at han skulde verta forhøyrd med hudflengjing, so han kunde få vita kvifor dei ropa soleis imot honom.
25 And as they bound him with thongs, Paul sayd vnto the Centurion that stood by, Is it lawfull for you to scourge one that is a Romane, and not condemned?
Men då dei hadde bunde honom til slag med reimarne, sagde Paulus til hovudsmannen som stod der: «Hev de lov til å hudflengja ein romersk borgar, og det udømd?»
26 Nowe when the Centurion heard it, hee went, and tolde the chiefe captaine, saying, Take heede what thou doest: for this man is a Romane.
Då hovudsmannen høyrde det, gjekk han til den øvste hovudsmannen og melde det og sagde: «Sjå til kva du vil gjera? for denne mannen er romersk borgar.»
27 Then the chiefe captaine came, and sayd to him, Tel me, art thou a Romane? And he said, Yea.
Den øvste hovudsmannen gjekk då burt til honom og sagde: «Seg meg: Er du romersk borgar?» Han svara: «Ja.»
28 And the chiefe captaine answered, With a great summe obtained I this freedome. Then Paul sayd, But I was so borne.
Den øvste hovudsmannen svara: «Eg hev kjøpt meg denne borgarretten for mange pengar.» Men Paulus sagde: «Men eg er endå fødd til honom.»
29 Then straightway they departed from him, which should haue examined him: and the chiefe captaine also was afrayd, after he knewe that hee was a Romane, and that he had bound him.
Då gjekk dei straks frå honom, dei som skulde forhøyra honom; men ogso den øvste hovudsmannen vart rædd, då han fekk vita at han var romersk borgar, for di han hadde bunde honom.
30 On the next day, because hee would haue knowen the certaintie wherefore he was accused of the Iewes, he loosed him from his bonds, and commanded the hie Priests and all their Councill to come together: and he brought Paul, and set him before them.
Men dagen etter, då han no vilde få full greida på det som jødarne klaga honom for, løyste han honom or lekkjorne og baud at øvsteprestarne og heile rådet skulde koma saman. Og han førde Paulus ned og stelte honom fram for deim.
