Romans 9
1 I am in Christ, and what I say is true. I'm not lying! My conscience and the Holy Spirit confirm
Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, min samvittighet vidner med mig i den Hellige Ånd,
2 how terribly sad I am, how I have never-ending pain in my heart,
at jeg har en stor sorg og en uavlatelig gremmelse i mitt hjerte.
3 for my own people, my brothers and sisters. I would rather be cursed myself, separated from Christ, if that would help them.
For jeg vilde ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødre, mine frender efter kjødet,
4 They are my fellow-Israelites, God's chosen people. God revealed to them his glory and made agreements with them, giving them the law, true worship, and his promises.
de som er israelitter, de som barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene tilhører,
5 They are our forefathers—ancestors of Christ, humanly-speaking, the one who rules over everything, the eternally-blessed God. Amen. (aiōn g165)
de som fedrene tilhører, og som Kristus er kommet fra efter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen. (aiōn g165)
6 It's not that God's promise has failed. For not every Israelite is a true Israelite,
Dog ikke som om Guds ord har slått feil. For ikke alle som er av Israels ætt, er derfor Israel;
7 and all those who are descended from Abraham are not his true children. For Scripture says, “Your descendants will be counted through Isaac,”
heller ikke er alle, fordi de er Abrahams ætt, derfor hans barn; men: I Isak skal det nevnes dig en ætt,
8 so it's not Abraham's actual children who are counted as God's children, but only those children of God's promise who are considered his true descendants.
det er: ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten;
9 This is what the promise was: “I will return next year and Sarah will have a son.”
for et løftes ord er dette: Ved denne tid vil jeg komme, og da skal Sara ha en sønn.
10 In addition Rebecca's twin sons had the same father, our forefather Isaac.
Og ikke bare dette; men så var det også med Rebekka, hun som var fruktsommelig ved én, Isak, vår far.
11 But even before the children were born, and before they'd done anything right or wrong, (so that God's purpose could continue, proving God's calling of people is not based on human performance),
For da de ennu var ufødte og ennu ikke hadde gjort hverken godt eller ondt - forat Guds råd efter hans utvelgelse skulde stå ved makt, ikke ved gjerninger, men ved ham som kaller -
12 she was told, “The older brother will serve the younger one.”
da blev det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste;
13 As Scripture says, “I chose Jacob, but rejected Esau.”
som skrevet er: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.
14 So what should we conclude? That God was unjust? Certainly not!
Hvad skal vi da si? er der vel urettferdighet hos Gud? Langt derifra!
15 As he said to Moses, “I will be merciful to whoever I should show mercy, and I will have compassion on whoever I should show compassion.”
for til Moses sier han: Jeg vil miskunne mig over den som jeg miskunner mig over, og ynkes over den som Jeg ynkes over.
16 So it does not depend on what we want, or our own efforts, but the merciful nature of God.
Så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud, som gjør miskunnhet.
17 Scripture records God saying to Pharaoh: “I put you here for a reason—so that through you I could demonstrate my power, and so that my name could be made known throughout the earth.”
For Skriften sier til Farao: Just til dette opreiste jeg dig at jeg kunde vise min makt på dig, og at mitt navn kunde bli kunngjort over all jorden.
18 So God is merciful to those he wishes to be, and hardens the attitude of those he wants to.
Altså: hvem han vil, den miskunner han sig over; og hvem han vil, den forherder han.
19 Now you'll argue with me and ask, “So why does he still blame us then? Who can resist the will of God?”
Du vil da si til mig: Hvad har han da ennu å klage over? for hvem står vel hans vilje imot?
20 That's no way to speak, for who are you—a mere mortal—to contradict God? Can something that is created say to its creator, “Why did you make me like this?”
Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Vil da verket si til virkeren: Hvorfor gjorde du mig slik?
21 Doesn't a potter have the right to use the same batch of clay to make both a decorative bowl and an everyday pot?
Eller har ikke pottemakeren makt over leret, så han av samme deig kan arbeide det ene kar til ære, det andre til vanære?
22 It's as if God, wanting to demonstrate his opposition to sin and to reveal his power, bears patiently with these “pots destined for destruction,”
Men om nu Gud, skjønt han vilde vise sin vrede og kunngjøre sin makt, dog i stort langmod tålte vredens kar, som var dannet til undergang,
23 so that he might reveal the greatness of his glory through these “pots of mercy” which he has prepared in advance for glory.
så han også kunde kunngjøre sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar, som han forut hadde beredt til herlighet?
24 This is who we are—people he has called, not just from among the Jews, but from among the foreigners too...
Og til å bli slike kalte han også oss, ikke bare av jøder, men også av hedninger,
25 As God said in the book of Hosea, “Those who are not my people I will call my people, and those who are not loved I will call the ones I love,”
som han også sier hos Hoseas: Det som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke er elsket, vil jeg kalle min elskede,
26 and, “It will happen that at the place where they were told, ‘You're not my people,’ there they will be called the children of the living God.”
og det skal skje: På det sted hvor det blev sagt til dem: I er ikke mitt folk, der skal de kalles den levende Guds barn.
27 Isaiah cries out regarding Israel: “Even if the children of Israel have become as numerous as the sands of the sea, only a small number will be saved.
Og Esaias roper ut over Israel: Om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare levningen bli frelst;
28 For the Lord is going to quickly and completely finish his work of judgment on the earth.”
for sitt ord skal Herren utføre og hastig fullbyrde på jorden.
29 As Isaiah previously said, “If the Lord Almighty had not left us some descendants, we would have become just like Sodom and Gomorrah.”
Og som Esaias forut har sagt: Hadde ikke den Herre Sebaot levnet oss en sæd, så var vi blitt som Sodoma og gjort like med Gomorra.
30 What shall we conclude, then? That even though the foreigners were not even looking to do right, they did grasp what is right, and through their trust in God did what was morally right.
Hvad skal vi da si? At hedninger som ikke søkte rettferdighet, de vant rettferdighet, men det var rettferdigheten av tro;
31 But the people of Israel, who looked to the law to make them right with God, never succeeded.
Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, de vant ikke frem til denne lov.
32 Why not? Because they relied on what they did rather than trusting in God. They tripped on the stumbling-block,
Hvorfor det? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger; for de støtte an mot snublestenen,
33 just as Scripture predicted: “Look, I'm placing in Zion a stumbling-block, a rock that will offend people. But those who trust in him won't be disappointed.”
som skrevet er: Se, jeg legger i Sion en snublesten og en anstøtsklippe; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.
