Psalms 10
1 Lord, why are you so distant? Why do you hide from me in times of trouble?
Herre, kvi stend du so langt undan, held deg løynd dei tider me er i trengd?
2 The wicked chase down the poor with impunity. May they be trapped by the evil schemes they themselves invented.
Ved ovmodet hjå dei ugudlege illhugast den arme; lat deim vert fanga i dei meinråder dei hev tenkt upp!
3 For the wicked boast about what they want to do. They praise the greedy, but treat the Lord with contempt.
For den ugudlege rosar det hans sjæl lyster, og den vinnekjære byd farvel og spottar Herren.
4 The wicked are too proud to come to God. In all their thinking they never consider God.
Den ugudlege set nosi høgt og segjer: «Han heimsøkjer ikkje. Det er ingen Gud til!» det er alle hans tankar.
5 What they do always seems to go well. They're unaware of God's judgments. They ridicule all their enemies.
Hans vegar lukkast alle tider; langt burte frå honom i det høge er dine domar; alle sine motstandarar - deim blæs han åt.
6 They tell themselves, “Nothing bad is going to happen to me. I'll never be in trouble!”
Han segjer i sitt hjarta: «Eg skal ikkje verta rikka, frå ættled til ættled kjem eg ikkje i ulukka.»
7 Their speech is full of cursing, lies, and threats; their tongues are always ready to spread trouble and cause evil.
Hans munn er full av forbanning og av svik og vald; under hans tunga er tjon og ulukka.
8 They hide out in ambush in the villages, ready to kill innocent passers-by. They are always on the lookout for their next victim.
Han ligg på lur ved gardarne, på løynlege stader myrder han den uskuldige, hans augo spæjar etter den verjelause.
9 They lie in ambush like a lion ready to attack, ready to leap out from their hiding place to seize their victim. They capture the helpless, throwing a net over them.
Han lurer i løyne som løva i si kjørr, han lurer etter å gripa den arme; han grip den arme, med di han dreg honom i sitt garn.
10 Their victims are knocked down, laid low. They fall under the strength of the wicked.
Han luter seg, duvar seg ned, og dei verjelause fell for hans sterke klør.
11 They tell themselves, “God won't notice. He's looking the other way. He won't ever see anything.”
Han segjer i sitt hjarta: «Gud hev gløymt det, han hev løynt sitt andlit, han ser det aldri.»
12 Take a stand, Lord! Raise your hand to strike! Don't forget those who can't defend themselves.
Statt upp, Herre! Gud, lyft upp di hand, gløym ikkje dei arme!
13 Why do the wicked think they can treat God with such contempt? Why do they think that God won't make them accountable?
Kvi skal den ugudlege vanvyrda Gud og segja i sitt hjarta: «Du heimsøkjer ikkje?»
14 But you do see the trouble and grief they cause. Take it into your own hands. The helpless trust in you; you defend the orphans.
Du hev set det; for du skodar naud og hjartesorg til å leggja deim i di hand; til deg yvergjev den verjelause si sak, du er ein hjelpar for dei farlause.
15 Destroy the power of the wicked, those evil people! Call each of them to account until there are none left!
Slå armen sund på den ugudlege, og den vonde - heimsøk hans gudløysa, so du ikkje finn honom meir!
16 Lord, you are King forever and ever! The nations will vanish from their lands.
Herren er konge æveleg og alltid heidningarne er øydde ut or hans land.
17 Lord, you have heard the longing cries of those who are suffering. You will encourage them, for you will listen to them.
Herre, du hev høyrt ynskjet frå dei arme, du styrkjer deira hjarta, du vender øyra ditt til,
18 You will defend the rights of orphans and the oppressed so that those who are mere human beings here on earth will never terrorize them again.
so du gjev den farlause og nedtyngde sin rett. Ikkje lenger skal menneskjet som er av jordi halda fram med å skræma.
