Job 7
1 “Isn't life for human beings like serving a sentence of hard labor? Don't their days pass like those of a hired laborer?
Ja, mannen hev ein strid på jordi; hans dagar gjeng som leigedagar.
2 Like some slave longing for a bit of shade, like a hired hand anxiously waiting for pay day,
Som trælen lengtar etter skugge, og leigekar på løni ventar,
3 I've been given months of emptiness and nights of misery.
so fekk eg månader av vonbrot og næter fulle utav møda.
4 When I go to bed I ask, ‘When shall I get up?’ But the night goes on and on, and I toss and turn until dawn.
Eg segjer når eg gjeng til kvile: «Når skal eg atter standa upp?» Og kvelden vert so lang, so lang: Eg ligg uroleg alt til dagsprett.
5 My body is covered with maggots and caked in dirt; my skin is cracked, with oozing sores.
Og makk og sår min likam dekkjer, og hudi skorpnar og bryt upp att.
6 My days pass quicker than a weaver's shuttle and they come to an end without hope.
Mi tid fer snøggar’ enn ein skutel, og ho kverv utan nokor von.
7 Remember that my life is just a breath; I will not see happiness again.
Hugs på: mitt liv er som ein pust; mitt auga ser’kje lukka meir.
8 Those watching me won't see me anymore; your eyes will be looking for me, but I will be gone.
Snart er eg løynd for alle augo; du fåfengt stirer etter meg.
9 When a cloud disappears, it's gone, just as anyone who goes down to Sheol does not come back up. (Sheol h7585)
Som skyi framum fer og kverv, so ingen att frå helheim vender, (Sheol h7585)
10 They will never return home, and the people they knew will forget them.
snur ei attende til sitt hus; hans heimstad kjenner han’kje meir.
11 So, no, I won't hold my tongue—I will speak in the agony of my spirit; I will complain in the bitterness of my soul.
Difor vil’kje munnen stagga, men tala i min djupe hugverk og klaga i mi sjælenaud.
12 Am I the sea or a sea monster that you have to guard me?
Er eg eit hav, er eg ein drake, med di du vaktar so på meg?
13 If I tell myself, ‘I'll feel better if I lie down in my bed,’ or ‘it will help me to lie down on my couch,’
Eg tenkjer: «Lægjet skal meg lindra, og sengi letta suti mi» -
14 then you scare me so much with dreams and terrify me with visions
då skræmer du meg upp med draumar, og støkkjer meg med ville syner,
15 that I would rather be strangled—I would rather die than become just a bag of bones.
so at eg heller ville kjøvast, ja døy, enn vera slik ei beingrind.
16 I hate my life! I know I won't live long. Leave me alone because my life is just a breath.
D’er nok! Eg liver ikkje æveleg; Haldt upp! Mitt liv er som ein pust.
17 Why are human beings so important to you; why are you so concerned about them
Kva er ein mann, at du han vyrder og retter tanken din på honom,
18 that you inspect them every morning and test them every moment? Won't you ever stop staring at me?
heimsøkjer honom kvar ein morgon, ransakar honom kvar ei stund?
19 Won't you ever leave me alone long enough to catch my breath?
Når tek du frå meg auga ditt? Meg slepper med eg svelgjar råken?
20 What have I done wrong? What have I done to you, Watcher of Humanity? Why have you made me your target, so that I'm a burden even to myself?
Hev eg gjort synd, kva gjer eg deg, du som på mannen vaktar stødt? Kvi hev du meg til skiva valt? So eg hev vorte meg ei byrd?
21 If so why don't you pardon my sins, and take away my guilt? Right now I'm going to lie down in the dust, and though you will look for me, I will be gone.”
Kvi gjev du ikkje syndi til? Kvi ansar du på mine brot? No sig eg snart i moldi ned; og leitar du, so er eg burte.»
