Job 3
1 After this Job began speaking, cursing the day of his birth.
Då let Job upp munnen og banna fødedagen sin.
2 He said,
Job tok til ords og sagde:
3 “Wipe out the day I was born, and the night when it was announced that a boy had been conceived.
«Burt med den dag då eg vart fødd, den natt som sa: «Ein svein er avla!»
4 Turn that day to darkness. God above should not remember it. Don't let light shine on it.
Må denne dag til myrker verta - burtgløymd av Gud i høge himmel - og inkje ljos på honom skina!
5 Take it back, darkness and death-shadow. A black cloud should overshadow it. It should be as terrifying as the darkness of an eclipse during the day.
Lat svarte myrkret honom eiga og skyer seg kring honom samla! Dagmyrkjingar skal honom skræma
6 Blot out that night as if it never existed. Don't count it on the calendar. Don't let it have a day in any month.
og myrkret gløypa denne natt! Burt med den natt frå årsens dagar, ho kome ei i månads tal!
7 Let that night be childless, with no sounds of happiness heard.
Ja, aud og tom skal natti verta og ingen fagnad i ho klinga;
8 Those who place curses on certain days should curse it, those who have the power to raise Leviathan.
Dagbannarar skal henne banna, dei som kann mana upp Livjatan,
9 Its early morning stars should stay dark. Looking for light, may none come, may it not see the glimmer of dawn
Og morgonstjernor skal’kje skina; fåfengt ho venta skal på ljoset - augbrunerne av morgonroden -
10 for it did not shut my mother's womb to prevent me from seeing trouble.
av di ho ei livsdøri stengde på mor mi, so eg slapp for kval.
11 Why wasn't I stillborn? Why didn't I die at birth?
Kvi døydd’ eg ei i moders liv? Ell’ slokna då eg rett var fødd?
12 Why was there a lap for me to lie on, or breasts for me to suck?
Kvi fanst det kne som mot meg tok; og brjost eg kunde suga ved?
13 For now I would be lying down in peace. I would be sleeping and at rest,
So låg eg still og kvilde no, eg sov og hadde ro og fred
14 along with the kings of this world and their officials whose palaces now lie in ruins,
hjå kongar og hjå fyrstar, som til gravstad pyramider bygde,
15 or with noblemen who collected gold and filled their houses with silver.
hjå hovdingar som åtte gull og fyllte sine hus med sylv;
16 Why wasn't I a miscarriage, buried in secret, a baby who never saw the light?
ell’ ufødd var eg ikkje til, lik born som aldri ljoset såg.
17 There in the grave the wicked give no more trouble, and those whose strength is gone have their rest.
Der rasar ei dei vonde meir; der kviler dei som trøytte er;
18 There prisoners take it easy—they don't hear the commands of their oppressors.
og fangarne er trygge der; dei høyrer ingen drivar meir.
19 Both small and great are there, and slaves are freed from their masters.
Der stor og liten like er, og trælen fri for herren sin.
20 Why does God give life to those who are suffering, living bitterly miserable lives,
Kvi gjev han ljos til den som lid, og liv til deim som gremmer seg,
21 those who are waiting for death that does not come and who are looking for death more desperately than hunting for treasure?
som fåfengt stundar etter dauden, og søkjer han som løynde skatt,
22 They're so incredibly happy when the reach the grave!
som gled seg, ja, som jublar høgt, og fegnast når dei finn ei grav -
23 Why is light given to someone who doesn't know where they're going, someone God has fenced in?
til mannen som ei finn sin veg, som Gud set fast og stengjer inne?
24 My groans are the bread I eat; my raging tears are the water I drink.
Min sukk hev vorte daglegt brød, og klaga mi som vatnet strøymar.
25 For all that I feared has happened to me; everything that I dreaded has come upon me.
Meg råkar det eg ottast fyre; det som eg ræddast, hender meg.
26 I have no peace, no quiet, no rest. All that comes is rage.”
Snaudt fær eg fred, snaudt fær eg ro, snaudt lindring - so kjem uro att.»
