Job 14
1 Life is short and full of trouble,
Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.
2 like a flower that blooms and withers, like a passing shadow that soon disappears.
Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.
3 Do you even notice me, God, and why do you have to drag me to court?
Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!
4 Who can bring something clean of what is unclean? No one.
Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!
5 You have determined how long we shall live—the number of months, a time limit on our lives.
Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,
6 So leave us alone and give us some peace—so like a laborer we could enjoy a few hours of rest at the end of the day.
så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!
7 Even a tree that's cut down has the hope of sprouting again, of sending up shoots and continuing to live.
For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;
8 Even though its roots grow old in the earth, and its stump dies in the ground,
om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,
9 just a trickle of water will make it bud and grow branches like a young plant.
så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.
10 But human beings die, their strength dwindles away; they perish, and where are they then?
Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?
11 Like water evaporating from a lake and a river that dries up and disappears,
Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,
12 so human beings lie down and don't get up again. Until the heavens cease to exist they will not awake from their sleep.
så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.
13 I wish you would hide me in Sheol; conceal me there until your anger is gone. Set a definite time for me there, and remember me! (Sheol h7585)
Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu! (Sheol h7585)
14 Will the dead live again? Then I would have hope through all my time of trouble until my release comes.
Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;
15 You would call and I would answer you; you would long for me, the being that you made.
du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.
16 Then you would look after me and wouldn't be watching me to see if I sinned.
Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.
17 My sins would be sealed up in a bag and you would cover my guilt.
Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.
18 But just as the mountains crumble and fall, and the rocks tumble down;
Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,
19 as water wears away the stones, as floods wash away the soil, so you destroy the hope people have.
som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;
20 You continually overpower them and they pass away; you distort their faces in death and send them away.
du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.
21 Their children may become important or fall from their positions, but they don't know or see any of this.
Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.
22 As people die they only know their own pain and are sad for themselves.”
Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.
