Ecclesiastes 1
1 Here are the words of the Teacher, the king of Jerusalem, David's son.
Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.
2 “Everything passes—it's so temporary! It's all so hard to understand!” says the Teacher.
Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.
3 What benefit do you get for slaving away in this life?
Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?
4 People come, and people go, but the earth lasts forever!
Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.
5 The sun comes up, and the sun goes down, and then rushes to its place to rise again.
Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.
6 The wind blows south, and then turns to the north. Round and round it spins, finally coming full circle.
Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.
7 Streams all flow into the sea, but the sea never becomes full. The streams return to the place from where they came.
Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.
8 Everything just keeps on going. You can't say all there is to say. You can't see all there is to see. You can't hear all there is to hear.
Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.
9 Everything that was will continue to be; everything that has been done will be done again. Nothing new ever happens here.
Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.
10 There's nothing anyone can point to and say, “Look! Here's something new.” In fact it's been around for ages, long before our time.
Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.
11 The problem is we don't remember people from the past, and people in the future won't remember those who came before them.
Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.
12 I am the Teacher, and I was king over Israel, reigning from Jerusalem.
Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.
13 I decided to focus my mind to explore, using wisdom, everything that happens here on earth. This is a tough assignment that God has given people to keep them busy!
Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.
14 I examined everything people do here on earth, and discovered that it's all so temporary—trying to understand it is like trying to pin down the wind!
Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.
15 You can't straighten what is twisted, and you can't count what isn't there.
Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.
16 I thought to myself, “I've become very wise, wiser than all the kings of Jerusalem before me. My mind has gained a great deal of wisdom and knowledge.”
Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»
17 So I decided to use my mind to learn everything about wisdom, and madness and foolishness as well. But I found out that this is as hard as trying to catch hold of the wind.
Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.
18 For with great wisdom comes great frustration. The greater the knowledge, the greater the pain.
For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.
