Hebrews 6
1 Therefore, leaving the elementary teaching about Christ, let us move on toward perfection, not laying again a foundation of repentance from dead works and trust in God,
Difor vil me springa yver barnelærdomen um Kristus og skrida fram til det fullkomne, og ikkje atter leggja grunnvollen med umvending frå daude gjerningar og tru på Gud,
2 of teaching about baptisms, of laying on of hands, of resurrection of the dead, and of eternal judgment. (aiōnios g166)
med læra um dåp og handpåleggjing og uppstoda av daude og æveleg dom. (aiōnios g166)
3 We will do this, that is, if indeed God should permit it.
Og dette vil me gjera, um Gud gjev lov til det.
4 Because, it is impossible to bring back into repentance those who were once for all enlightened, who have partaken of the heavenly gift and were made sharers in the Holy Spirit,
For det er umogelegt at dei som ein gong er upplyste og hev smaka den himmelske gåva og fenge lut i den Heilage Ande
og smaka Guds gode ord og krafterne av den komande verdi (aiōn g165)
6 and yet have fallen away—they would be crucifying the Son of God all over again, just for themselves, holding Him up to contempt.
og so fell frå, atter kann uppnyast til umvending, sidan dei på nytt krossfester Guds son for seg og gjer honom til spott.
7 Now the ground that drinks in the rain that frequently falls on it and produces a crop useful to those for whom it is really cultivated receives blessing from God;
For den jordi som drikk regnet som ofte fell på henne, og ber gagnleg grøda åt deim som ho vert dyrka for, ho fær velsigning av Gud;
8 but should it bear thorns and thistles, it is disqualified, almost a curse, whose destiny is a burning.
men ber ho tornar og tistlar, so er ho udugleg og forbanning nær, og enden med henne er å verta brend.
9 For all that, dear ones, we are confident of the better things concerning you—things that accompany salvation—even though we speak like this.
Men um dykk, kjære vener, er me visse på det som betre er, og som høyrer til frelsa, um me og talar soleis.
10 Because God is not unjust so as to ignore your work, even the labor of love you have invested in His name, in that you have ministered to the saints and continue to do so.
For Gud er ikkje urettferdig, so han skulde gløyma dykkar verk og den kjærleiken som de hev synt for hans namn, med di de hev tent og endå tener dei heilage.
11 You see, we really do want each of you to show this same diligence to the very end, so as to fulfill the hope;
Men me ynskjer at kvar ein av dykk må syna den same ihuge for den fulle vissa i voni alt til enden,
12 so that you not become lazy, but rather imitators of those who through faith and patience inherit the promises.
so de ikkje skal verta seinføre, men fylgja etter deim som ved tru og tolmod erver lovnaderne.
13 Now when God made a promise to Abraham, since He had no one greater to swear by, He swore by Himself
For då Gud gav Abraham lovnaden, og han ingen større hadde å sverja ved, so svor han ved seg sjølv
14 saying, “Indeed, blessing I will bless you, and multiplying I will multiply you.”
og sagde: «Sanneleg, eg vil rikleg velsigna deg og gjera deg storleg mangfaldig.»
15 And so, after he had been patient, he obtained the promise.
Og soleis vann han lovnaden, då han hadde venta med tolmod.
16 Because since men swear by the greater, and for them the confirming oath puts an end to every dispute,
For menneskje sver ved ein større, og eiden er deim ein ende på all motsegn til stadfesting.
17 similarly God, being determined to show even more clearly to the heirs of the promise the unchanging nature of His purpose, guaranteed it by an oath,
Difor lagde Gud ein eid til, då han enn meir vilde syna ervingarne til lovnaden kor ubrigdeleg hans vilje var,
18 so that by two unalterable things, in which it is impossible for God to lie, we should have a strong encouragement, we who have taken refuge by grasping the hope set before us;
so me ved tvo ubrigdelege ting, som Gud umogeleg kunde svika i, skulde hava ei sterk trøyst, me som flydde til å gripa den voni som ventar oss,
19 which hope we have as an anchor for the soul, both certain and secure, actually entering the inner sanctuary behind the curtain,
den me hev som eit anker for sjæli, eit som er trygt og fast og når inn um forhenget,
