Song of Solomon 6
1 Whither is thy beloved gone, O thou most beautiful among women? whither is thy beloved turned aside, and we will seek him with thee?
Hvor er din elskede gått hen, du fagreste blandt kvinner, hvor har din elskede tatt veien, så vi kan lete efter ham sammen med dig?
2 My beloved is gone down into his garden, to the bed of aromatical spices, to feed in the gardens, and to gather lilies.
Min elskede er gått ned til sin have, til de velluktende blomstersenger, for å vokte sin hjord i havene og for å sanke liljer.
3 I to my beloved, and my beloved to me, who feedeth among the lilies.
Jeg tilhører min elskede, og min elskede tilhører mig, han som vokter sin hjord blandt liljene.
4 Thou art beautiful, O my love, sweet and comely as Jerusalem: terrible as an army set in array.
Du er fager som Tirsa, min venninne, skjønn som Jerusalem, fryktelig som hærskarer med sine banner.
5 Turn away thy eyes from me, for they have made me flee away. Thy hair is as a flock of goats, that appear from Galaad.
Vend dine øine bort fra mig for de forferder mig! Ditt hår er som en hjord av gjeter som leirer sig nedover Gilead.
6 Thy teeth as a flock of sheep, which come up from the washing, all with twins, and there is none barren among them.
Dine tenner er som en hjord av får som stiger op av badet; alle har de tvillinger, og intet blandt dem er uten lam.
7 Thy cheeks are as the bark of a pomegranate, beside what is hidden within thee.
Som et stykke granateple er din tinning bak ditt slør.
8 There are threescore queens, and fourscore concubines, and young maidens without number.
Seksti dronninger har jeg og åtti medhustruer og unge piker uten tall.
9 One is my dove, my perfect one is but one, she is the only one of her mother, the chosen of her that bore her. The daughters saw her, and declared her most blessed: the queens and concubines, and they praised her.
Men én er min due, min rene, hun, sin mors eneste, hennes utkårede som fødte henne; jomfruer så henne og priste henne lykkelig, dronninger og medhustruer så henne og hyldet henne.
10 Who is she that cometh forth as the morning rising, fair as the moon, bright as the sun, terrible as an army set in array?
Hvem er hun som stråler frem som morgenrøden, fager som månen, ren som solen, fryktelig som hærskarer med sine banner?
11 I went down into the garden of nuts, to see the fruits of the valleys, and to look if the vineyard had flourished, and the pomegranates budded.
Jeg gikk ned i nøttehaven for å se på dalens grønnende spirer, for å se om vintreet hadde satt skudd, om granatepletrærne stod i blomst.
12 I knew not: my soul troubled me for the chariots of Aminadab.
Før jeg visste av det, førte min sjel mig op på mitt gjæve folks vogner.
13 Return, return, O Sulamitess: return, return that we may behold thee.
Vend om, vend om, Sulammit! Vend om, vend om, så vi får se på dig! - Hvad vil I se på Sulammit? - En dans som i Mahana'im!
