Psalms 69
1 Unto the end, for them that shall be changed; for David. SAVE me, O God: for the waters are come in even unto my soul.
Til sangmesteren; efter "Liljer"; av David. Frels mig, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen.
2 I stick fast in the mire of the deep: and there is no sure standing. I am come into the depth of the sea: and a tempest hath overwhelmed me.
Jeg er sunket ned i bunnløst dynd, hvor der intet fotfeste er; jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over mig.
3 I have laboured with crying; my jaws are become hoarse: my eyes have failed, whilst I hope in my God.
Jeg har ropt mig trett, min strupe brenner; mine øine er borttæret idet jeg venter på min Gud.
4 They are multiplied above the hairs of my head, who hate me without cause. My enemies are grown strong who have wrongfully persecuted me: then did I pay that which I took not away.
Flere enn hårene på mitt hode er de som hater mig uten årsak; tallrike er de som vil forderve mig, mine fiender uten grunn; det jeg ikke har røvet, skal jeg nu gi tilbake.
5 O God, thou knowest my foolishness; and my offences are not hidden from thee:
Gud, du kjenner min dårskap, og all min syndeskyld er ikke skjult for dig.
6 Let not them be ashamed for me, who look for thee, O Lord, the Lord of hosts. Let them not be confounded on my account, who seek thee, O God of Israel.
La dem ikke bli til skamme ved mig, de som bier efter dig, Herre, Herre, hærskarenes Gud! La dem ikke bli til spott ved mig, de som søker dig, Israels Gud!
7 Because for thy sake I have borne reproach; shame hath covered my face.
For for din skyld bærer jeg vanære, dekker skam mitt åsyn.
8 I am become a stranger to my brethren, and an alien to the sons of my mother.
Jeg er blitt fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn.
9 For the zeal of thy house hath eaten me up: and the reproaches of them that reproached thee are fallen upon me.
For nidkjærhet for ditt hus har fortært mig, og deres hån som håner dig, er falt på mig.
10 And I covered my soul in fasting: and it was made a reproach to me.
Og min sjel gråt mens jeg fastet, og det blev mig til spott.
11 And I made haircloth my garment: and I became a byword to them.
Og jeg gjorde sekk til mitt klædebon, og jeg blev dem til et ordsprog.
12 They that sat in the gate spoke against me: and they that drank wine made me their song.
De som sitter i porten, snakker om mig, og de som drikker sterk drikk, synger om mig.
13 But as for me, my prayer is to thee, O Lord; for the time of thy good pleasure, O God. In the multitude of thy mercy hear me, in the truth of thy salvation.
Men jeg kommer med min bønn til dig, Herre, i nådens tid, Gud, for din megen miskunnhet; svar mig med din frelsende trofasthet!
14 Draw me out of the mire, that I may not stick fast: deliver me from them that hate me, and out of the deep waters.
Redd mig ut av dyndet og la mig ikke synke! La mig bli reddet fra dem som hater mig, og fra de dype vann!
15 Let not the tempest of water drown me, nor the deep swallow me up: and let not the pit shut her mouth upon me.
La ikke vannstrømmen slå over mig og ikke dypet sluke mig, og la ikke brønnen lukke sitt gap over mig!
16 Hear me, O Lord, for thy mercy is kind; look upon me according to the multitude of thy tender mercies.
Svar mig, Herre, for din miskunnhet er god; vend dig til mig efter din store barmhjertighet!
17 And turn not away thy face from thy servant: for I am in trouble, hear me speedily.
Og skjul ikke ditt åsyn for din tjener, for jeg er i nød; skynd dig å svare mig!
18 Attend to my soul, and deliver it: save me because of my enemies.
Kom nær til min sjel, forløs den, frels mig for mine fienders skyld!
19 Thou knowest my reproach, and my confusion, and my shame.
Du kjenner min spott og min skam og min vanære; alle mine motstandere er for ditt åsyn.
20 In thy sight are all they that afflict me; my heart hath expected reproach and misery. And I looked for one that would grieve together with me, but there was none: and for one that would comfort me, and I found none.
Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk, og jeg ventet på medynk, men der var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke nogen.
21 And they gave me gall for my food, and in my thirst they gave me vinegar to drink.
De gav mig galle å ete, og for min tørst gav de mig eddik å drikke.
22 Let their table become as a snare before them, and a recompense, and a stumblingblock.
La deres bord bli til en strikke for deres åsyn og til en snare for dem når de er trygge!
23 Let their eyes be darkened that they see not; and their back bend thou down always.
La deres øine formørkes, så de ikke ser, og la deres lender alltid vakle!
24 Pour out thy indignation upon them: and let thy wrathful anger take hold of them.
Utøs din harme over dem, og la din brennende vrede nå dem!
25 Let their habitation be made desolate: and let there be none to dwell in their tabernacles.
Deres bolig bli øde, ei være der nogen som bor i deres telt!
26 Because they have persecuted him whom thou hast smitten; and they have added to the grief of my wounds.
For den du har slått, forfølger de, og de forteller om deres smerte som du har stunget.
27 Add thou iniquity upon their iniquity: and let them not come into thy justice.
La dem legge skyld til sin skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet!
28 Let them be blotted out of the book of the living; and with the just let them not be written.
La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige!
29 But I am poor and sorrowful: thy salvation, O God, hath set me up.
Men jeg er elendig og full av pine; la din frelse, Gud, føre mig i sikkerhet!
30 I will praise the name of God with a canticle: and I will magnify him with praise.
Jeg vil love Guds navn med sang og ophøie ham med lovprisning,
31 And it shall please God better than a young calf, that bringeth forth horns and hoofs.
og det skal behage Herren bedre enn en ung okse med horn og klover.
32 Let the poor see and rejoice: seek ye God, and your soul shall live.
Når saktmodige ser det, skal de glede sig; I som søker Gud, eders hjerte leve!
33 For the Lord hath heard the poor: and hath not despised his prisoners.
For Herren hører på de fattige, og sine fanger forakter han ikke.
34 Let the heavens and the earth praise him; the sea, and every thing that creepeth therein.
Himmel og jord skal love ham, havet og alt det som rører sig i det.
35 For God will save Sion, and the cities of Juda shall be built up. And they shall dwell there, and acquire it by inheritance.
For Gud skal frelse Sion og bygge byene i Juda, og de skal bo der og eie dem,
36 And the seed of his servants shall possess it; and they that love his name shall dwell therein.
og hans tjeneres avkom skal arve dem, og de som elsker hans navn, skal bo i dem.
