Psalms 109
1 Unto the end, a psalm for David.
Til songmeisteren; av David, ein salme. Min lovsongs Gud, teg ikkje!
2 O God, be not thou silent in thy praise: for the mouth of the wicked and the mouth of the deceitful man is opened against me.
For dei hev late upp sin ugudlege og falske munn imot meg, dei hev tala imot meg med ljugartunga.
3 They have spoken against with deceitful tongues; and they have compassed me about with words of hatred; and have fought against me without cause.
Med hatfulle ord hev dei kringsett meg og ført strid imot meg utan årsak.
4 Instead of making me a return of love, they detracted me: but I gave myself to prayer.
Til løn for min kjærleik stod dei imot meg, endå eg berre bed,
5 And they repaid me evil for good: and hatred for my love.
dei hev lagt vondt yver meg til løn for godt og hat til løn for min kjærleik.
6 Set thou the sinner over him: and may the devil stand at his right hand.
Set ein ugudleg yver honom, og lat ein klagar standa ved hans høgre hand!
7 When he is judged, may he go out condemned; and may his prayer be turned to sin.
Når han vert dømd, lat honom ganga skuldig ut, og lat hans bøn verta til synd!
8 May his days be few: and his bishopric let another take.
Lat hans dagar verta få, lat ein annan få hans embætte!
9 May his children be fatherless, and his wife a widow.
Lat hans born verta farlause og kona hans enkja!
10 Let his children be carried about vagabonds, and beg; and let them be cast out of their dwellings.
Lat hans born flakka ikring og beda seg, lat deim ganga som tiggarar frå sin øydelagde heim!
11 May the userer search all his substance: and let strangers plunder his labours.
Lat okerkallen leggja snara um all hans eigedom, og framande plundra hans avling!
12 May there be none to help him: nor none to pity his fatherless offspring.
Lat ingen finnast som hyser miskunn imot honom, og ingen som ynkast yver hans farlause born!
13 May his posterity be cut off; in one generation may his name be blotted out.
Lat hans etterkomarar ganga til grunnar og deira namn verta utstroke i næste ættled!
14 May the iniquity of his fathers be remembered in the sight of the Lord: and let not the sin of his mother be blotted out.
Hans fedra skuld vere i minne hjå Herren, og syndi åt mor hans verte ikkje utstroki!
15 May they be before the lord continually, and let the memory of them perish from the earth:
Dei vere alltid for Herrens åsyn, og han rydje deira minne ut av jordi,
16 Because he remembered not to show mercy,
av di han ikkje kom i hug å gjera miskunn, men forfylgde ein arm og fatig mann, og ein hjarteskræmd og vilde drepa honom.
17 But persecuted the poor man and the beggar; and the broken in heart, to put him to death.
Han elska forbanning, og denne kom yver honom, han lika ikkje velsigning, og denne kom langt burt frå honom.
18 And he loved cursing, and it shall come unto him: and he would not have blessing, and it shall be far from him. And he put on cursing, like a garment: and it went in like water into his entrails, and like oil in his bones.
Han klædde seg i forbanning som sitt klædeplagg, og ho trengde som vatn inn i hans liv, og som olje i hans bein.
19 May it be unto him like a garment which covereth him; and like a girdle with which he is girded continually.
Lat henne verta honom til ei kåpa som han sveiper seg i, og til eit belte som han alltid bind um seg!
20 This is the work of them who detract me before the Lord; and who speak evils against my soul.
Dette vere løni frå Herren åt mine motstandarar, og åt deim som talar vondt imot mi sjæl!
21 But thou, O Lord, do with for thy names sake: because thy mercy is sweet. Do thou deliver me.
Og du, Herre, Herre, gjer vel imot meg for ditt namn skuld, etter som di miskunn er god, so berga meg!
22 For I am poor and needy, and my heart is troubled within me.
For arm og fatig er eg, og mitt hjarta er gjenomstunge i meg.
23 I am taken away like the shadow when it declineth: and I am shaken off as locusts.
Som ein skugge når han lengjest, kverv eg burt, eg vert jaga burt som ein grashopp.
24 My knees are weakened through fasting: and my flesh is changed for oil.
Mine kne er ustøde av fasta, og holdet mitt misser feita.
25 And I am become a reproach to them: they saw me and they shaked their heads,
Og eg hev vorte til spott for deim; når dei ser meg, rister dei på hovudet.
26 Help me, O Lord my God; save me according to thy mercy.
Hjelp meg, Herre min Gud, frels meg etter di miskunn!
27 And let them know that this is thy hand: and that thou, O Lord, hast done it.
so dei må kjenna, at dette er di hand, at du, Herre, hev gjort det.
28 They will curse and thou will bless: let them that rise up against me be confounded: but thy servant shall rejoice.
Dei forbannar, men du velsignar, dei stend upp, men vert skjemde, og din tenar gled seg.
29 Let them that detract me be clothed with shame: and let them be covered with the their confusion as with a double cloak.
Mine motstandarar skal klæda seg i skjemsla og sveipa seg i si skam som i ei kåpa.
30 I will give great thanks to the Lord with my mouth: and in the midst of many I will praise him.
Eg vil takka Herren storleg med min munn, og midt imillom mange vil eg lova honom.
31 Because he hath stood at the right hand of the poor, to save my soul from persecutors.
For han stend på høgre sida åt den fatige til å frelsa honom frå deim som dømer hans sjæl.
