Psalms 106
1 Alleluia. Give glory to the Lord, for he is good: for his mercy endureth for ever.
Halleluja! Prisa Herren, for han er god, for æveleg varer hans miskunn!
2 Who shall declare the powers of the Lord? who shall set forth all his praises?
Kven kann fullt ut nemna Herrens velduge verk, forkynna all hans lov?
3 Blessed are they that keep judgment, and do justice at all times.
Sæle er dei som tek vare på det som rett er, den som gjer rettferd til kvar tid!
4 Remember us, O Lord, in the favour of thy people: visit us with thy salvation.
Herre, kom meg i hug med den godhug du hev for ditt folk, gjesta meg med di frelsa!
5 That we may see the good of thy chosen, that we may rejoice in the joy of thy nation: that thou mayst be praised with thy inheritance.
so eg kann skoda lukka åt dine utvalde, gleda meg med ditt folks gleda, rosa meg med din arv.
6 We have sinned with our fathers: we have acted unjustly, we have wrought iniquity.
Me hev synda med våre feder, me hev gjort ille, me hev vore ugudlege.
7 Our fathers understood not thy wonders in Egypt: they remembered not the multitude of thy mercies: And they provoked to wrath going up to the sea, even the Red Sea.
Våre feder i Egyptarland agta ikkje på dine under, dei kom ikkje i hug dine mange nådegjerningar, men dei var tråssuge ved havet, ved Raudehavet.
8 And he saved them for his own name’s sake: that he might make his power known.
Men endå frelste han deim for sitt namn skuld, av di han vilde kunngjera si magt,
9 And he rebuked the Red Sea, and it was dried up: and he led them through the depths, as in a wilderness.
og han truga Raudehavet so det vart turt, og han let deim ganga gjenom djupi som på slette marki,
10 And he saved them from the hand of them that hated them: and he redeemed them from the hand of the enemy.
og han frelste deim frå hans hand som hata deim, og løyste deim ut or fiendehand,
11 And the water covered them that afflicted them: there was not one of them left.
og vatn gøymde deira motstandarar, ikkje ein vart att av deim.
12 And they believed his words: and they sang his praises.
Då trudde dei på ordi hans, då song dei hans lov.
13 They had quickly done, they forgot his works: and they waited not for his counsels.
Men snart gløymde dei hans gjerningar, dei bia ikkje på hans råd;
14 And they coveted their desire in the desert: and they tempted God in the place without water.
men dei fekk ein gir i seg i øydemarki, og dei freista Gud på den ubygde stad.
15 And he gave them their request: and sent fulness into their souls.
Då gav han deim det dei vilde hava, men sende tærande sjukdom yver deira liv.
16 And they provoked Moses in the camp, Aaron the holy one of the Lord.
Og dei vart ovundsjuke på Moses i lægret, på Aron, Herrens heilage.
17 The earth opened and swallowed up Dathan: and covered the congregation of Abiron.
Då opna jordi seg og slukte Datan, og ho let seg att yver flokken åt Abiram,
18 And a fire was kindled in their congregation: the flame burned the wicked.
og det kveiktest eld på flokken deira, ein loge brende upp dei ugudlege.
19 They made also a calf in Horeb: and they adored the graven thing.
Dei gjorde ein kalv ved Horeb og tilbad eit støypt bilæte,
20 And they changed their glory into the likeness of a calf that eateth grass.
og dei bytte burt si æra for bilætet av ein ukse som et gras.
21 They forgot God, who saved them, who had done great things in Egypt,
Dei gløymde Gud, sin frelsar, som hadde gjort store ting i Egyptarland,
22 Wondrous works in the land of Cham: terrible things in the Red Sea.
undergjerningar i Khams land, skræmelege ting ved Raudehavet.
23 And he said that he would destroy them: had not Moses his chosen stood before him in the breach: To turn away his wrath, lest he should destroy them.
Og han tenktest til å tyna deim, dersom ikkje Moses, hans utvalde, hadde kasta seg imillom for hans åsyn til å avvenda hans vreide, at han ikkje skulde øydeleggja.
24 And they set at nought the desirable land. They believed not his word,
Og dei vanvyrde det herlege landet, dei trudde ikkje ordet hans,
25 And they murmured in their tents: they hearkened not to the voice of the Lord.
og dei knurra i sine tjeld, høyrde ikkje på Herrens røyst.
26 And he lifted up his hand over them: to overthrow them in the desert;
Då lyfte han si hand imot deim til å slå deim ned i øydemarki,
27 And to cast down their seed among the nations, and to scatter them in the countries.
og slå deira etterkomarar ned millom heidningarne og spreida deim kring i landi.
28 They also were initiated to Beelphegor: and ate the sacrifices of the dead.
Og dei batt seg saman med Ba’al-Peor, og dei åt av offer til dei daude,
29 And they provoked him with their inventions: and destruction was multiplied among them.
og dei vekte harm ved si åtferd, og ei plåga braut ut millom deim.
30 Then Phinees stood up, and pacified him: and the slaughter ceased.
Då stod Pinehas fram og heldt dom, og plåga stilltest;
31 And it was reputed to him unto justice, to generation and generation for evermore.
og det vart rekna honom til rettferd frå ætt til ætt æveleg.
32 They provoked him also at the waters of contradiction: and Moses was afflicted for their sakes:
Og dei vekte vreide ved Meribavatnet, og det gjekk Moses ille for deira skuld;
33 Because they exasperated his spirit. And he distinguished with his lips.
for dei var tråssuge mot hans ande, og han tala tankelaust med sine lippor.
34 They did not destroy the nations of which the Lord spoke unto them.
Dei øydelagde ikkje dei folki som Herren hadde tala med deim um,
35 And they were mingled among the heathens, and learned their works:
men dei blanda seg med heidningarne og lærde deira gjerningar,
36 And served their idols, and it became a stumblingblock to them.
og dei tente deira avgudar, og desse vart deim til ei snara,
37 And they sacrificed their sons, and their daughters to devils.
og dei ofra sine søner og døtter til magterne,
38 And they shed innocent blood: the blood of their sons and of their daughters which they sacrificed to the idols of Chanaan. And the land was polluted with blood,
og dei rende ut skuldlaust blod, blod av sine søner og døtter som dei ofra til Kana’ans avgudar, og landet vart vanhelga med blodskuld.
39 And was defiled with their works: and they went aside after their own inventions.
Og dei vart ureine ved sine gjerningar og dreiv hor ved si åtferd.
40 And the Lord was exceedingly angry with his people: and he abhorred his inheritance.
Då loga Herrens vreide upp imot hans folk, og han stygdest ved sin arv.
41 And he delivered them into the hands of the nations: and they that hated them had dominion over them.
Og han gav deim i handi på heidningar, og dei som hata deim, vart herrar yver deim,
42 And their enemies afflicted them: and they were humbled under their hands:
og deira fiendar trengde deim, og dei laut bøygja seg under deira hand.
43 Many times did he deliver them. But they provoked him with their counsel: and they were brought low by their iniquities.
Mange gonger fria han deim ut, men dei var tråssuge og sjølvrådige, og dei kom reint i vesaldom for si misgjerning.
44 And he saw when they were in tribulation: and he heard their prayer.
Men han såg til deim då dei var i naud, med di han høyrde deira klagerop.
45 And he was mindful of his covenant: and repented according to the multitude of his mercies.
Og han kom i hug si pakt for deim, og han ynkast etter si store miskunn.
46 And he gave them unto mercies, in the sight of all those that had made them captives.
Og han let deim finna miskunn hjå alle som hadde fanga deim.
47 Save us, O Lord, our God: and gather us from among nations: That we may give thanks to thy holy name, and may glory in thy praise.
Frels oss, Herre vår Gud, og samla oss frå heidningarne, so me kann prisa ditt heilage namn, rosa oss av ditt lov!
48 Blessed be the Lord the God of Israel, from everlasting to everlasting: and let all the people say: So be it, so be it.
Lova vere Herren, Israels Gud, frå æva og til æva! Og alt folket segje: Amen. Halleluja!
