Proverbs 9
1 Wisdom hath built herself a house, she hath hewn her out seven pillars.
Visdomsmøyi hev bygt seg hus, hev hogge til sine stolpar sju.
2 She hath slain her victims, mingled her wine, and set forth her table.
Ho hev slagta sitt slagt og blanda sin vin og attåt duka sitt bord.
3 She hath sent her maids to invite to the tower, and to the walls of the city:
Sine ternor hev ho sendt ut, og ropar ovan frå haugarne i byen:
4 Whosoever is a little one, let him come to me. And to the unwise she said:
«Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Til den vitlause segjer ho:
5 Come, eat my bread, and drink the wine which I have mingled for you.
«Kom, og et av mitt brød og drikk av den vin eg hev blanda!»
6 Forsake childishness, and live, and walk by the ways of prudence.
Lat fåkunna fara so de kann liva og vandra på vegen til vit!
7 He that teacheth a scorner, doth an injury to himself: and he that rebuketh a wicked man, getteth himself a blot.
Den som refser ein spottar, fær skam yver seg, den som lastar ein gudlaus, fær seg ein flekk.
8 Rebuke not a scorner lest he hate thee. Rebuke a wise man, and he will love thee.
Lasta’kje spottaren, han vil hata deg! Lasta den vise, han vil elska deg!
9 Give an occasion to a wise man, and wisdom shall be added to him. Teach a just man, and he shall make haste to receive it.
Gjev ein vismann, so aukar hans visdom, lær ein rettferdig, so lærar han meir.
10 The fear of the Lord is the beginning of wisdom: and the knowledge of the holy is prudence.
Otte for Herren er upphav til visdom, og vit er å kjenna den Heilage.
11 For by me shall thy days be multiplied, and years of life shall be added to thee.
«For ved meg dine dagar skal aukast, og fleire livs-år fær du.»
12 If thou be wise, thou shalt be so to thyself: and if a scorner, thou alone shalt bear the evil.
Er du vis, so gagnar det deg sjølv, spottar du, so lyt du bera det åleine.
13 A foolish woman and clamorous, and full of allurements, and knowing nothing at all,
Fru dårskap fer med ståk, fåkunnig som ho er og ingen ting veit.
14 Sat at the door of her house, upon a seat, in a high place of the city,
Ho sit attmed husdøri si, på ein stol høgt uppe i byen,
15 To call them that pass by the way, and go on their journey:
og bed inn dei som ferdast på vegen, som gjeng sine stigar beint fram:
16 He that is a little one, let him turn to me. And to the fool she said:
«Den som er fåkunnig, vende seg hit!» Ja, til den vitlause segjer ho:
17 Stolen waters are sweeter, and hid den bread is more pleasant.
«Stole vatn er søtt, og ljuvlegt er løyn-ete brød.»
