Job 7
1 The life of man upon earth is a warfare, and his days are like the days of a hireling.
Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?
2 As a servant longeth for the shade, as the hireling looketh for the end of his work;
Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,
3 So I also have had empty months, and have numbered to myself wearisome nights.
således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.
4 If I lie down to sleep, I shall say: When shall arise? and again I shall look for the evening, and shall be filled with sorrows even till darkness.
Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.
5 My flesh is clothed with rottenness and the filth of dust, my skin is withered and drawn together.
Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.
6 My days have passed more swiftly than the web is cut by the weaver, and are consumed without any hope.
Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.
7 Remember that my life is but wind, and my eyes shall not return to see good things.
Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.
8 Nor shall the sight of man behold me: thy eyes are upon me, and I shall be no more.
Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.
9 As a cloud is consumed, and passeth away: so he that shall go down to hell shall not come up. (Sheol h7585)
En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra, (Sheol h7585)
10 Nor shall he return my more into his house, neither shall his place know him any more.
han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.
11 Wherefore I will not spare my month, I will speak in the affliction of my spirit: I will talk with the bitterness of my soul.
Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.
12 Am I a sea, or a whale, that thou hast enclosed me in a prison?
Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?
13 If I say: My bed shall comfort me, and I shall be relieved speaking with myself on my couch:
Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,
14 Thou wilt frighten me with dreams and terrify me with visions.
da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.
15 So that my soul rather chooseth hanging, and my bones death.
Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!
16 I have done with hope, I shall now live no longer: spare me, for my days are nothing.
Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.
17 What is a man that thou shouldst magnify him? or why dost thou set thy heart upon him?
Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,
18 Thou visitest him early in the morning, and thou provest him suddenly.
at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?
19 How long wilt thou not spare me, nor suffer me to swallow down my spittle?
Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?
20 I have sinned: what shall I do to thee, O keeper of men? why hast thou set me opposite to thee, and I am become burdensome to myself?
Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?
21 Why dost thou not remove my sin, and why dost thou not take away my iniquity? Behold now I shall sleep in the dust: and if thou seek me in the morning, I shall not be.
Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.
