Job 3
1 After this Job opened his mouth, and cursed his day,
Då let Job upp munnen og banna fødedagen sin.
2 And he said:
Job tok til ords og sagde:
3 Let the day perish wherein I was born, and the night in which it was said: A man child is conceived.
«Burt med den dag då eg vart fødd, den natt som sa: «Ein svein er avla!»
4 Let that day be turned into darkness, let not God regard it from above, and let not the light shine upon it.
Må denne dag til myrker verta - burtgløymd av Gud i høge himmel - og inkje ljos på honom skina!
5 Let darkness, and the shadow of death cover it, let a mist overspread it, and let it be wrapped up in bitterness.
Lat svarte myrkret honom eiga og skyer seg kring honom samla! Dagmyrkjingar skal honom skræma
6 Let a darksome whirlwind seize upon that night, let it not be counted in the days of the year, nor numbered in the months.
og myrkret gløypa denne natt! Burt med den natt frå årsens dagar, ho kome ei i månads tal!
7 Let that night be solitary, and not worthy of praise.
Ja, aud og tom skal natti verta og ingen fagnad i ho klinga;
8 Let them curse it who curse the day. who are ready to raise up a leviathan:
Dagbannarar skal henne banna, dei som kann mana upp Livjatan,
9 Let the stars be darkened with the mist thereof: let it expect light and not see it, nor the rising of the dawning of the day:
Og morgonstjernor skal’kje skina; fåfengt ho venta skal på ljoset - augbrunerne av morgonroden -
10 Because it shut not up the doors of the womb that bore me, nor took away evils from my eyes.
av di ho ei livsdøri stengde på mor mi, so eg slapp for kval.
11 Why did I not die in the womb, why did I not perish when I came out of the belly?
Kvi døydd’ eg ei i moders liv? Ell’ slokna då eg rett var fødd?
12 Why received upon the knees? why suckled at the breasts?
Kvi fanst det kne som mot meg tok; og brjost eg kunde suga ved?
13 For now I should have been asleep and still, and should have rest in my sleep.
So låg eg still og kvilde no, eg sov og hadde ro og fred
14 With kings and consuls of the earth, who build themselves solitudes:
hjå kongar og hjå fyrstar, som til gravstad pyramider bygde,
15 Or with princes, that possess gold, and All their houses with silver:
hjå hovdingar som åtte gull og fyllte sine hus med sylv;
16 Or as a hidden untimely birth I should not be, or as they that being conceived have not seen the light.
ell’ ufødd var eg ikkje til, lik born som aldri ljoset såg.
17 There the wicked cease from tumult, and there the wearied in strength are at rest.
Der rasar ei dei vonde meir; der kviler dei som trøytte er;
18 And they sometime bound together without disquiet, have not heard the voice of the oppressor.
og fangarne er trygge der; dei høyrer ingen drivar meir.
19 The small and great are there, and the servant is free from his master.
Der stor og liten like er, og trælen fri for herren sin.
20 Why is light given to him that is in misery, and life to them that are in bitterness of soul?
Kvi gjev han ljos til den som lid, og liv til deim som gremmer seg,
21 That look for death, and it cometh not, as they that dig for a treasure:
som fåfengt stundar etter dauden, og søkjer han som løynde skatt,
22 And they rejoice exceedingly when they have found the grave.
som gled seg, ja, som jublar høgt, og fegnast når dei finn ei grav -
23 To a man whose way is hidden, and God hath surrounded him with darkness?
til mannen som ei finn sin veg, som Gud set fast og stengjer inne?
24 Before I eat I sigh: and as overflowing waters, so is my roaring:
Min sukk hev vorte daglegt brød, og klaga mi som vatnet strøymar.
25 For the fear which I feared hath come upon me: and that which I was afraid of, hath befallen me.
Meg råkar det eg ottast fyre; det som eg ræddast, hender meg.
26 Have I not dissembled? have I not kept silence? have I not been quiet? and indignation is come upon me.
Snaudt fær eg fred, snaudt fær eg ro, snaudt lindring - so kjem uro att.»
