Job 3
1 After this Job opened his mouth, and cursed his day,
Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.
2 And he said:
Job tok til orde og sa:
3 Let the day perish wherein I was born, and the night in which it was said: A man child is conceived.
Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!
4 Let that day be turned into darkness, let not God regard it from above, and let not the light shine upon it.
Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!
5 Let darkness, and the shadow of death cover it, let a mist overspread it, and let it be wrapped up in bitterness.
Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!
6 Let a darksome whirlwind seize upon that night, let it not be counted in the days of the year, nor numbered in the months.
Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!
7 Let that night be solitary, and not worthy of praise.
Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!
8 Let them curse it who curse the day. who are ready to raise up a leviathan:
Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!
9 Let the stars be darkened with the mist thereof: let it expect light and not see it, nor the rising of the dawning of the day:
Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -
10 Because it shut not up the doors of the womb that bore me, nor took away evils from my eyes.
fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.
11 Why did I not die in the womb, why did I not perish when I came out of the belly?
Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?
12 Why received upon the knees? why suckled at the breasts?
Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?
13 For now I should have been asleep and still, and should have rest in my sleep.
For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -
14 With kings and consuls of the earth, who build themselves solitudes:
sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,
15 Or with princes, that possess gold, and All their houses with silver:
eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;
16 Or as a hidden untimely birth I should not be, or as they that being conceived have not seen the light.
eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.
17 There the wicked cease from tumult, and there the wearied in strength are at rest.
Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.
18 And they sometime bound together without disquiet, have not heard the voice of the oppressor.
Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.
19 The small and great are there, and the servant is free from his master.
Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.
20 Why is light given to him that is in misery, and life to them that are in bitterness of soul?
Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte,
21 That look for death, and it cometh not, as they that dig for a treasure:
dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,
22 And they rejoice exceedingly when they have found the grave.
dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -
23 To a man whose way is hidden, and God hath surrounded him with darkness?
til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?
24 Before I eat I sigh: and as overflowing waters, so is my roaring:
For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.
25 For the fear which I feared hath come upon me: and that which I was afraid of, hath befallen me.
For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.
26 Have I not dissembled? have I not kept silence? have I not been quiet? and indignation is come upon me.
Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.
