Job 17
1 My spirit shall be wasted, my days shall be shortened, and only the grave remaineth for me.
Mi ånd er knekt, mitt liv er sløkt, no hev eg berre gravi att.
2 I have not sinned, and my eye abideth in bitterness.
Eg hæding finn på kvar ein kant, ved deira tråss lyt auga dvelja.
3 Deliver me O Lord, and set me beside thee, and let any man’s hand fight against me.
Å, set eit pant for meg hjå deg! Kven elles skal meg handslag gjeva?
4 Thou hast set their heart far from understanding, therefore they shall not be exalted.
Du stengde deira sjæl for skyn; difor vil du ikkje lyfta deim.
5 He promiseth a prey to his companions, and the eyes of his children shall fail.
Den som gjev vener burt til plundring, hans søner sloknar augo på.
6 He hath made me as it were a byword of the people, and I am an example before them.
Eg er for folk til ordtak sett, som ein dei sputtar beint i syni.
7 My eye is dim through indignation, and my limbs are brought as it were to nothing.
Mitt auga sjukt av sorger er, og mine lemer er ein skugge.
8 The just shall be astonished at this, and the innocent shall be raised up against the hypocrite.
Dei rettvise støkk yver slikt, og skuldfri harmast på ugudleg.
9 And the just man shall hold on his way, and he that hath clean hands shall be stronger and stronger.
Men rettvis mann sin veg gjeng fram, og magti veks hjå reinhendt mann.
10 Wherefore be you all converted, and come, and I shall not find among you any wise man.
Men de - kom berre alle att! Eg ingen vismann finn hjå dykk.
11 My days have passed away, my thoughts are dissipated, tormenting my heart.
Og mine dagar dei kvarv burt; og mine planar slitna sund, dei som mitt hjarta emna på.
12 They have turned night into day, and after darkness I hope for light again.
Men dei gjer natti um til dag, som ljos var næmare enn myrkrer.
Eit hus i helheim er mi von, i myrkret reider eg mi seng. (Sheol h7585)
14 If I have said to rottenness: Thou art my father; to worms, my mother and my sister.
Til gravi ropar eg: «Min far!» til makken: «Mor mi! Syster mi!»
15 Where is now then my expectation, and who considereth my patience?
Kvar vert det då av voni mi? Mi von, kven augnar henne då?
