Job 10
1 My soul is weary of my life, I will let go my speech against myself, I will speak in the bitterness of my soul.
Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.
2 I will say to God: Do not condemn me: tell me why thou judgest me so.
Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!
3 Doth it seem good to thee that thou shouldst calumniate me, and oppress me, the work of thy own hands, and help the counsel of the wicked?
Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?
4 Hast thou eyes of flesh: or, shalt thou see as man seeth?
Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?
5 Are thy days as the days of man, and are thy years as the times of men:
Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -
6 That thou shouldst inquire after my iniquity, and search after my sin?
siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,
7 And shouldst know that I have done no wicked thing, whereas there is no man that can deliver out of thy hand.
enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.
8 Thy hands have made me, and fashioned me wholly round about, and dost thou thus cast me down headlong on a sudden?
Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!
9 Remember, I beseech thee, that thou hast made me as the clay, and thou wilt bring me into dust again.
Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!
10 Hast thou not milked me as milk, and curdled me like cheese?
Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?
11 Thou hast clothed me with skin and flesh: thou hast put me together with bones and sinews:
Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.
12 Thou hast granted me life and mercy, and thy visitation hath preserved my spirit.
Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.
13 Although thou conceal these things in thy heart, yet I know that thou rememberest all things.
Og dette gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne:
14 If I have sinned and thou hast spared me for an hour: why dost thou not suffer me to be clean from my iniquity?
Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;
15 And if I be wicked, woe unto me: and if just, I shall not lift up my head, being filled with affliction and misery.
var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;
16 And for pride thou wilt take me as a lioness, and returning thou tormentest me wonderfully.
og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;
17 Thou renewest thy witnesses against me, and multipliest thy wrath upon me, and pains war against me.
du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.
18 Why didst thou bring me forth out of the womb: O that I had been consumed that eye might not see me!
Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;
19 I should have been as if I had not been, carried from the womb to the grave.
jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.
20 Shall not the fewness of my days be ended shortly? suffer me, therefore, that I may lament my sorrow a little:
Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,
21 Before I go, and return no more, to a land that is dark and covered with the mist of death:
før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,
22 A land of misery and darkness, where the shadow of death, and no order, but everlasting horror dwelleth.
et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!
