Hebrews 12
1 And therefore we also having so great a cloud of witnesses over our head, laying aside every weight and sin which surrounds us, let us run by patience to the fight proposed to us:
So lat no og oss, då me hev so stor ei sky av vitne ikring oss, leggja av alt som tyngjer, og syndi som heng so fast ved oss, og med tolmod renna i den kappstrid som er oss fyresett,
2 Looking on Jesus, the author and finisher of faith, who having joy set before him, endured the cross, despising the shame, and now sitteth on the right hand of the throne of God.
med di me ser på upphavsmannen og fullendaren til trui, Jesus, han som for den gleda som var honom fyresett, bar krossen med tol, utan å vyrda skjemsla, og no sit på høgre sida åt Guds kongsstol.
3 For think diligently upon him that endured such opposition from sinners against himself; that you be not wearied, fainting in your minds.
Ja, tenk på honom som tolde slik motsegn av syndarar imot seg, so de ikkje skal trøytna og verta modlause i hugen!
4 For you have not yet resisted unto blood, striving against sin:
Endå hev de ikkje gjort motstand til blods i striden mot syndi,
5 And you have forgotten the consolation, which speaketh to you, as unto children, saying: My son, neglect not the discipline of the Lord; neither be thou wearied whilst thou art rebuked by him.
og de hev gløymt den påminning som talar til dykk som born: «Min son, vanmæt ikkje Herrens tukt, og vanmodast ikkje når han refser deg!
6 For whom the Lord loveth, he chastiseth; and he scourgeth every son whom he receiveth.
for den Herren elskar, den tuktar han, og han hudflengjer kvar son som han tek seg av.»
7 Persevere under discipline. God dealeth with you as with his sons; for what son is there, whom the father doth not correct?
Det er for tukti skuld at de toler lidingar; Gud fer med dykk som med søner. For kven er den son som faren ikkje tuktar?
8 But if you be without chastisement, whereof all are made partakers, then are you bastards, and not sons.
Men er de utan tukt, som alle hev fenge sin lut i, då er de lausingar og ikkje søner.
9 Moreover we have had fathers of our flesh, for instructors, and we reverenced them: shall we not much more obey the Father of spirits, and live?
Dessutan: våre feder etter kjøtet hadde me til tuktarar og hadde age for deim; skal me då ikkje mykje meir vera faderen til ånderne undergjevne og få liva?
10 And they indeed for a few days, according to their own pleasure, instructed us: but he, for our profit, that we might receive his sanctification.
For hine tukta oss nokre få dagar etter sitt tykkje, men han tuktar til vårt gagn, for at me skal verta luthavande i hans heilagskap.
11 Now all chastisement for the present indeed seemeth not to bring with it joy, but sorrow: but afterwards it will yield, to them that are exercised by it, the most peaceable fruit of justice.
Men all tukt synest vel, medan ho stend på, ikkje å vera til gleda, men til sorg; men sidan gjev ho deim som derved er upptamde, ei fred-rik frukt som er rettferd.
12 Wherefore lift up the hands which hang down, and the feeble knees,
Difor, rett dei hangande hender og dei veike kne!
13 And make straight steps with your feet: that no one, halting, may go out of the way; but rather be healed.
Og gjer rette farvegar for føterne dykkar, so det halte ikkje skal skeiva ut, men heller vert lækt!
14 Follow peace with all men, and holiness: without which no man shall see God.
Trå etter fred med alle og etter helging! for utan henne skal ingen sjå Herren.
15 Looking diligently, lest any man be wanting to the grace of God; lest any root of bitterness springing up do hinder, and by it many be defiled.
Og sjå til at ingen dreg seg undan frå Guds nåde, at ingi beisk rot skal renna upp og gjera mein, og mange verta smitta ved henne:
16 Lest there be any fornicator, or profane person, as Esau; who for one mess, sold his first birthright.
at ingen må vera ein horkar eller ein vanheilag liksom Esau, som for ein einaste rett mat selde odelsretten sin.
17 For know ye that afterwards, when he desired to inherit the benediction, he was rejected; for he found no place of repentance, although with tears he had sought it.
For de veit, at han og sidan, då han vilde erva velsigningi, vart burtvist - for han fann ikkje rom for bot - endå han søkte henne med tåror.
18 For you are not come to a mountain that might be touched, and a burning fire, and a whirlwind, and darkness, and storm,
For de er ikkje komne til eit fjell som ein kann taka på, og til brennande eld og til skydimma og myrker og uver
19 And the sound of a trumpet, and the voice of words, which they that heard excused themselves, that the word might not be spoken to them:
og til ljom av lur og til ljod av ord, som dei høyrande bad seg undan, at det ikkje måtte verta tala meir til deim;
20 For they did not endure that which was said: And if so much as a beast shall touch the mount, it shall be stoned.
for dei kunde ikkje bera det ordet som baud: «Um det so berre er eit dyr som kjem innåt fjellet, skal det steinast.»
21 And so terrible was that which was seen, Moses said: I am frighted, and tremble.
Og so gruveleg var syni, at Moses sagde: «Eg er forfærd og skjelvande rædd.»
22 But you are come to mount Sion, and to the city of the living God, the heavenly Jerusalem, and to the company of many thousands of angels,
Men de er komne til Sions fjell og den livande Guds by, til det himmelske Jerusalem og til dei mange tusund englar,
23 And to the church of the firstborn, who are written in the heavens, and to God the judge of all, and to the spirits of the just made perfect,
til høgtidstemna og lyden av dei fyrstefødde, som er uppskrivne i himmelen, og til domaren som er Gud for alle, og til ånderne av dei fullenda rettferdige,
24 And to Jesus the mediator of the new testament, and to the sprinkling of blood which speaketh better than that of Abel.
og til millommannen for ei ny pakt, Jesus, og til skvettings-blodet, som talar betre enn Abels blod.
25 See that you refuse him not that speaketh. For if they escaped not who refused him that spoke upon the earth, much more shall not we, that turn away from him that speaketh to us from heaven.
Sjå til at de ikkje viser ifrå dykk honom som talar! For når hine ikkje slapp undan, som viste ifrå seg honom som tala på jordi, kor mykje mindre skal me då sleppa undan, um me vender oss ifrå honom som talar frå himmelen!
26 Whose voice then moved the earth; but now he promiseth, saying: Yet once more, and I will move not only the earth, but heaven also.
Hans røyst riste den gong jordi; men no hev han lova og sagt: «Endå ein gong rister eg ikkje berre jordi, men himmelen med.»
27 And in that he saith, Yet once more, he signifieth the translation of the moveable things as made, that those things may remain which are immoveable.
Men dette: «Endå ein gong» syner, at dei ting som vert riste, skal umskiftast, då det er skapte ting, so dei som ikkje vert riste, skal vara ved.
28 Therefore receiving an immoveable kingdom, we have grace; whereby let us serve, pleasing God, with fear and reverence.
Lat difor oss som fær eit uruggelegt rike, vera takksame og dermed tena Gud til hans hugnad med blygd og otte!
29 For our God is a consuming fire.
For vår Gud er ein øydande eld.
