Acts 23
1 And Paul looking upon the council, said: Men, brethren, I have conversed with all good conscience before God until this present day.
Då feste Paulus augo på rådet og sagde: «Brør! Eg hev med alt godt samvit fare mi ferd for Gud til denne dag.»
2 And the high priest Ananias commanded them that stood by him to strike him on the mouth.
Øvstepresten Ananias baud deim som stod der, å slå honom på munnen.
3 Then Paul said to him: God shall strike thee, thou whited wall. For sittest thou to judge me according to the law, and contrary to the law commandest me to be struck?
Då sagde Paulus til honom: «Gud skal slå deg, du kalka vegg! Og du sit her og skal døma meg etter lovi, og imot lovi byd du at dei skal slå meg!»
4 And they that stood by said: Dost thou revile the high priest of God?
Dei som stod der, sagde: «Skjeller du ut Guds øvsteprest?»
5 And Paul said: I knew not, brethren, that he is the high priest. For it is written: Thou shalt not speak evil of the prince of thy people.
Og Paulus sagde: «Eg visste ikkje, brør, at det var øvstepresten; for det stend skrive: «Ein hovding for ditt folk skal du ikkje skjella!»»
6 And Paul knowing that the one part were Sadducees, and the other Pharisees, cried out in the council: Men, brethren, I am a Pharisee, the son of Pharisees: concerning the hope and resurrection of the dead I am called in question.
Då no Paulus visste at den eine parten av deim var sadducæarar, og den andre farisæarar, ropa han i rådet: «Brør! Eg er ein farisæar, son åt farisæarar; det er for von og for uppstoda av daude at eg stend her for retten.»
7 And when he had so said, there arose a dissension between the Pharisees and the Sadducees; and the multitude was divided.
Då han hadde sagt dette, vart det strid millom farisæarane og sadducæarane, og flokken vart usamd.
8 For the Sadducees say that there is no resurrection, neither angel, nor spirit: but the Pharisees confess both.
For sadducæarane segjer at det ikkje er nokor uppstoda og ingen engel eller ånd heller. Men farisæarane vedkjenner seg båe dei ting.
9 And there arose a great cry. And some of the Pharisees rising up, strove, saying: We find no evil in this man. What if a spirit hath spoken to him, or an angel?
No vart det eit stort skrik, og skriftlærde av farisæarflokken stod upp og stridde hardt og sagde: «Me finn inkje vondt hjå dette menneskjet; um det no var ei ånd som tala til honom, eller ein engel?»
10 And when there arose a great dissension, the tribune fearing lest Paul should be pulled in pieces by them, commanded the soldiers to go down, and to take him by force from among them, and to bring him into the castle.
Då det vart stor strid, og den øvste hovudsmannen vart rædd for at dei skulde slita Paulus sund, baud han hermennerne ganga ned og riva honom ifrå deim og føra honom inn i borgi.
11 And the night following the Lord standing by him, said: Be constant; for as thou hast testified of me in Jerusalem, so must thou bear witness also at Rome.
Men natti etter stod Herren framfyre honom og sagde: «Ver hugheil! liksom du vitna um meg i Jerusalem, so skal du og vitna i Rom.»
12 And when day was come, some of the Jews gathered together, and bound themselves under a curse, saying, that they would neither eat, nor drink, till they killed Paul.
Men då det vart dag, slo jødarne seg saman og forbanna seg på at dei korkje skulde eta eller drikka fyrr dei hadde drepe Paulus.
13 And they were more than forty men that had made this conspiracy.
Det var meir enn fyrti som soleis hadde samansvore seg;
14 Who came to the chief priests and the ancients, and said: We have bound ourselves under a great curse that we will eat nothing till we have slain Paul.
og dei gjekk til øvsteprestarne og dei eldste og sagde: «Me hev forbanna oss på at me ikkje skal smaka nokon ting fyrr me hev drepe Paulus.
15 Now therefore do you with the council signify to the tribune, that he bring him forth to you, as if you meant to know something more certain touching him. And we, before he come near, are ready to kill him.
No må de då saman med rådet lata den øvste hovudsmannen vita, at han skal føra honom ned til dykk, liksom de vilde ransaka grannare um honom. So held me oss ferdige til å drepa honom fyrr han når fram.»
16 Which when Paul’s sister’s son had heard, of their lying in wait, he came and entered into the castle and told Paul.
Men systerson til Paulus fekk høyra um den løynrådi, og han kom og gjekk inn i borgi og fortalde Paulus det.
17 And Paul, calling to him one of the centurions, said: Bring this young man to the tribune, for he hath some thing to tell him.
Paulus kalla då ein av hovudsmennerne til seg og sagde: «Før denne unge mannen til den øvste hovudsmannen, for han hev noko å melda honom.»
18 And he taking him, brought him to the tribune, and said: Paul, the prisoner, desired me to bring this young man unto thee, who hath some thing to say to thee.
Han tok honom då med seg og førde honom til den øvste hovudsmannen og sagde: «Den bundne Paulus kalla på meg og bad meg føra denne unge mannen til deg, då han hadde noko å segja deg.»
19 And the tribune taking him by the hand, went aside with him privately, and asked him: What is it that thou hast to tell me?
Den øvste hovdingen tok honom ved handi og gjekk i einrom med honom og spurde: «Kva er det du hev å melda meg?»
20 And he said: The Jews have agreed to desire thee, that thou wouldst bring forth Paul tomorrow into the council, as if they meant to inquire some thing more certain touching him.
Han sagde: «Jødarne er samrådde um å beda deg at du i morgon skal føra Paulus ned til rådet, liksom dei vilde spyrja noko grannare um honom.
21 But do not thou give credit to them; for there lie in wait for him more than forty men of them, who have bound themselves by oath neither to eat, nor to drink, till they have killed him: and they are now ready, looking for a promise from thee.
Du må ikkje gjera deim til viljes, for meir enn fyrti menner av deim lurer i løynd på honom, og dei hev forbanna seg på at dei korkje skal eta eller drikka fyrr dei hev drepe honom; og no er dei ferdige og ventar på ja-minne frå deg.»
22 The tribune therefore dismissed the young man, charging him that he should tell no man, that he had made known these things unto him.
Den øvste hovudsmannen let då den unge mannen ganga og baud honom: «Du må ikkje fortelja nokon at du hev late meg vita dette!»
23 Then having called two centurions, he said to them: Make ready two hundred soldiers to go as far as Caesarea, and seventy horsemen, and two hundred spearmen for the third hour of the night:
Og han kalla til seg eit par av hovudsmennerne og sagde: «Lat tvo hundrad hermenner helda seg ferdige til å fara til Cæsarea, og sytti hestfolk og tvo hundrad skyttarar, frå den tridje timen på natti!»
24 And provide beasts, that they may set Paul on, and bring him safe to Felix the governor.
Og han baud at dei skulde halda øyk i stand, so dei kunde lata Paulus rida på deim og føra honom trygt fram til landshovdingen Feliks.
25 (For he feared lest perhaps the Jews might take him away by force and kill him, and he should afterwards be slandered, as if he was to take money.) And he wrote a letter after this manner:
Og han skreiv eit brev med dette innhaldet:
26 Claudius Lysias to the most excellent governor, Felix, greeting.
«Klaudius Lysias helsar den megtige landshovdingen Feliks.
27 This man being taken by the Jews, and ready to be killed by them, I rescued coming in with an army, understanding that he is a Roman:
Denne mannen, som var gripen av jødarne og so nær hadde vorte drepen av deim, honom kom eg og fria ut med herfolket, då eg fekk vita at han var romersk borgar;
28 And meaning to know the cause which they objected unto him, I brought him forth into their council.
og då eg vilde vita kva sak det var dei klaga honom for, førde eg honom ned for rådet deira.
29 Whom I found to be accused concerning questions of their law; but having nothing laid to his charge worthy of death or of bands.
Eg fann honom då klaga for nokre spursmål i deira lov, men utan noko klagemål som gjorde honom skuldig til daude eller lekkjor.
30 And when I was told of ambushes that they had prepared for him, I sent him to thee, signifying also to his accusers to plead before thee. Farewell.
Men då det no er meldt meg at ei meinråd mot mannen er i gjerdom, sender eg honom straks til deg, etter at eg hev bode klagarane hans å bera fram for deg det dei hev å segja.»
31 Then the soldiers, according as it was commanded them, taking Paul, brought him by night to Antipatris.
So tok då hermennerne Paulus, so som det var deim pålagt, og førde honom um natti til Antipatris,
32 And the next day, leaving the horsemen to go with him, they returned to the castle.
og dagen etter let dei hestfolket draga med honom og vende so um att til borgi.
33 Who, when they were come to Caesarea, and had delivered the letter to the governor, did also present Paul before him.
Hine kom då til Cæsarea og gav landshovdingen brevet, og dei førde og Paulus fram for honom.
34 And when he had read it, and had asked of what province he was, and understood that he was of Cilicia;
Då han hadde lese det og spurt kva land han var ifrå, og hadde fenge vita at han var frå Kilikia, sagde han:
35 I will hear thee, said he, when thy accusers come. And he commanded him to be kept in Herod’s judgment hall.
«Eg skal taka deg i forhøyr når klagarane dine kjem.» Og han baud at han skulde haldast i varetekt i Herodes-borgi.
