Acts 19
1 And it came to pass, while Apollo was at Corinth, that Paul having passed through the upper coasts, came to Ephesus, and found certain disciples.
Medan Apollos var i Korint, hende det at Paulus kom til Efesus, etter han hadde fare gjenom dei øvre bygder.
2 And he said to them: Have you received the Holy Ghost since ye believed? But they said to him: We have not so much as heard whether there be a Holy Ghost.
Der fann han nokre læresveinar og sagde til deim: «Fekk de den Heilage Ande då de vart truande?» Dei svara honom: «Me hev ikkje ein gong høyrt um den Heilage Ande er komen.»
3 And he said: In what then were you baptized? Who said: In John’s baptism.
Han sagde til deim: «Kva dåp er de då døypte med?» Dei sagde: «Med Johannes’ dåp.»
4 Then Paul said: John baptized the people with the baptism of penance, saying: That they should believe in him who was to come after him, that is to say, in Jesus.
Då sagde Paulus: «Johannes, han døypte med umvendings dåp, med di han sagde til folket, at dei skulde tru på den som kom etter honom, det er på Jesus.»
5 Having heard these things, they were baptized in the name of the Lord Jesus.
Då dei høyrde det, let dei seg døypa til Herren Jesu namn,
6 And when Paul had imposed his hands on them, the Holy Ghost came upon them, and they spoke with tongues and prophesied.
og då Paulus lagde henderne på deim, kom den Heilage Ande yver deim, og dei tala med tungor og profetiske ord.
7 And all the men were about twelve.
Desse mennerne var umkring tolv i alt.
8 And entering into the synagogue, he spoke boldly for the space of three months, disputing and exhorting concerning the kingdom of God.
Han gjekk då inn i synagoga og tala frimodigt i tri månader, med di han samtala med deim og yvertydde deim um det som høyrer til Guds rike.
9 But when some were hardened, and believed not, speaking evil of the way of the Lord, before the multitude, departing from them, he separated the disciples, disputing daily in the school of one Tyrannus.
Men då nokre forherde seg og ikkje vilde tru, og tala ille for mengdi um denne vegen, braut han lag med deim og skilde læresveinarne ut og heldt dagleg samtalar i skulen åt Tyrannus.
10 And this continued for the space of two years, so that all they who dwelt in Asia, heard the word of the Lord, both Jews and Gentiles.
Dette varde i tvo år, so at alle dei som budde i Asia, fekk høyra Herrens ord, både jødar og grækarar,
11 And God wrought by the hand of Paul more than common miracles.
Og uvanlege kraftverk gjorde Gud ved Paulus’ hender,
12 So that even there were brought from his body to the sick, handkerchiefs and aprons, and the diseases departed from them, and the wicked spirits went out of them.
so at folk endå tok sveitedukar eller fangskinn som han hadde havt på seg, og gjekk med deim til dei sjuke, og dei vart fri for sjukdomarne, og dei vonde ånderne for ut or deim.
13 Now some also of the Jewish exorcists who went about, attempted to invoke over them that had evil spirits, the name of the Lord Jesus, saying: I conjure you by Jesus, whom Paul preacheth.
Men nokre av dei jødar som for ikring og mana ånder, tok til å nemna Herren Jesus namn yver deim som hadde dei vonde ånderne, med di dei sagde: «Eg manar dykk ved den Jesus som Paulus forkynner.»
14 And there were certain men, seven sons of Sceva, a Jew, a chief priest, that did this.
Det var nokre søner til Skevas, ein jødisk øvsteprest, sju i talet, dei som gjorde dette.
15 But the wicked spirit, answering, said to them: Jesus I know, and Paul I know; but who are you?
Men den vonde åndi svara og sagde: «Jesus kjenner eg, og Paulus veit eg um; men de, kven er de?»
16 And the man in whom the wicked spirit was, leaping upon them, and mastering them both, prevailed against them, so that they fled out of that house naked and wounded.
Og mannen som den vonde åndi var i, sprang innpå deim og vann på deim og fekk yvermagt yver deim, so at dei laut fly nakne og såra ut or huset.
17 And this became known to all the Jews and the Gentiles that dwelt at Ephesus; and fear fell on them all, and the name of the Lord Jesus was magnified.
Dette vart kunnigt for alle som budde i Efesus, både jødar og grækarar, og der kom ræddhug på deim alle, og Herren Jesu namn vart høglova.
18 And many of them that believed, came confessing and declaring their deeds.
Og mange av deim som hadde teke ved trui, kom og vitna og fortalde um sine gjerningar.
19 And many of them who had followed curious arts, brought together their books, and burnt them before all; and counting the price of them, they found the money to be fifty thousand pieces of silver.
Og ein stor hop av deim som hadde fare med fåfengde kunster, bar bøkerne sine i hop og brende deim upp so alle folk såg det. Og dei rekna saman deira verde og fann at det var femti tusund sylvpengar.
20 So mightily grew the word of God, and was confirmed.
Soleis hadde Herrens ord veldug framgang og fekk magt.
21 And when these things were ended, Paul purposed in the spirit, when he had passed through Macedonia and Achaia, to go to Jerusalem, saying: After I have been there, I must see Rome also.
Då dette var fullført, sette Paulus seg fyre å draga gjenom Makedonia og Akaia og fara til Jerusalem, med di han sagde: «Når eg hev vore der, lyt eg og sjå Rom.»
22 And sending into Macedonia two of them that ministered to him, Timothy and Erastus, he himself remained for a time in Asia.
So sende han tvo av hjelpesmennerne sine, Timoteus og Erastus, til Makedonia; sjølv vart han endå verande ei tid i Asia.
23 Now at that time there arose no small disturbance about the way of the Lord.
Men ved den tid vart der ikkje lite uppstyr um Guds veg.
24 For a certain man named Demetrius, a silversmith, who made silver temples for Diana, brought no small gain to the craftsmen;
For det var ein mann med namnet Demetrius, ein sylvsmed, som gjorde Artemis-tempel av sylv og gav kunstsmedarne ikkje liti vinning.
25 Whom he calling together, with the workmen of like occupation, said: Sirs, you know that our gain is by this trade;
Han kalla saman desse og dei arbeidarar som sysla med det same, og sagde: «Menner, de veit at det er av dette arbeidet me hev vårt velstand.
26 And you see and hear, that this Paul by persuasion hath drawn away a great multitude, not only of Ephesus, but almost of all Asia, saying: They are not gods which are made by hands.
Og de ser og høyrer at ikkje berre i Efesus, men yver mest heile Asia hev denne Paulus ved yverteljing avvendt ein stor hop, med di han segjer at dei ikkje er gudar, dei som vert gjorde med henderne.
27 So that not only this our craft is in danger to be set at nought, but also the temple of great Diana shall be reputed for nothing; yea, and her majesty shall begin to be destroyed, whom all Asia and the world worshippeth.
No er det ikkje berre den fåren at dette vårt handverk skal få eit uord, men ogso at den store gudinna Artemis’ tempel skal verta rekna for ingen ting, og hennar storvelde verta øydelagt, ho som heile Asia og mannheimen dyrkar.»
28 Having heard these things, they were full of anger, and cried out, saying: Great is Diana of the Ephesians.
Då dei høyrde dette, vart dei fulle av harm og ropa: «Stor er den efesiske Artemis!»
29 And the whole city was filled with confusion; and having caught Gaius and Aristarchus, men of Macedonia, Paul’s companions, they rushed with one accord into the theatre.
Og heile byen kom i fullt upprør, og dei styrmde alle som ein til teatret og reiv med seg makedonarane Gaius og Aristarkus, fylgjesmennerne åt Paulus.
30 And when Paul would have entered in unto the people, the disciples suffered him not.
Då Paulus vilde ganga inn til folket, let ikkje læresveinarne honom få lov.
31 And some also of the rulers of Asia, who were his friends, sent unto him, desiring that he would not venture himself into the theatre.
Nokre av asiarådarne, som var hans vener, sende og bod til honom og bad honom at han ikkje måtte ganga inn i teatret.
32 Now some cried one thing, some another. For the assembly was confused, and the greater part knew not for what cause they were come together.
Nokre ropa då eitt, andre noko anna; for folkehopen var reint fortulla, og dei fleste visste ikkje kva dei var komne saman for.
33 And they drew forth Alexander out of the multitude, the Jews thrusting him forward. And Alexander beckoning with his hand for silence, would have given the people satisfaction.
Men nokre av flokken sette Aleksander inn i saki, då jødarne skuva honom fram. Men Alexander slo til ljod med handi og vilde halda ein forsvarstale til folket.
34 But as soon as they perceived him to be a Jew, all with one voice, for the space of about two hours, cried out: Great is Diana of the Ephesians.
Men då dei fekk vita at han var ein jøde, vart det eit einaste rop frå deim alle, so dei mest i tvo timar ropa: «Stor er den efisiske Artemis!»
35 And when the town clerk had appeased the multitudes, he said: Ye men of Ephesus, what man is there that knoweth not that the city of the Ephesians is a worshipper of the great Diana, and of Jupiter’s offspring.
Men byskrivaren fekk då stagga hopen og sagde: «Menner frå Efesus? Kva menneskje er det vel som ikkje veit at efesar-byen er tempelvaktar for den store gudinna Artemis og hennar himmelfalne bilæte?
36 For as much therefore as these things cannot be contradicted, you ought to be quiet, and to do nothing rashly.
Då no ingen segjer imot dette, so må de styra dykk og ikkje gjera noko for framfust.
37 For you have brought hither these men, who are neither guilty of sacrilege, nor of blasphemy against your goddess.
For de hev ført hit desse mennerne, som korkje er tempelranarar eller spottar dykkar gudinna.
38 But if Demetrius and the craftsmen that are with him, have a matter against any man, the courts of justice are open, and there are proconsuls: let them accuse one another.
Hev no Demetrius og kunstsmedarne med honom nokor klaga på nokon, so vert det då halde rettarmøte, og her er landshovdingar; lat deim so føra klaga på kvarandre!
39 And if you inquire after any other matter, it may be decided in a lawful assembly.
Men dersom det er noko anna de søkjer, so skal det verta avgjort på det lovlege ålmannating.
40 For we are even in danger to be called in question for this day’s uproar, there being no man guilty (of whom we may give account) of this concourse.
For det er jamvel fåre for at me skal verta klaga for upprør etter dette i dag, då det ingen grunn finst, som me kann bruka til å gjera greida for dette upplaupet.»
41 And when he had said these things, he dismissed the assembly.
Og med å segja dette fekk han hopen til å skiljast.
