2 Corinthians 3
1 Do we begin again to commend ourselves? Or do we need (as some do) epistles of commendation to you, or from you?
Byrjar me å gjeva oss sjølve lovord att? eller treng me då, liksom sume folk, til å hava lovords brev til dykk eller frå dykk?
2 You are our epistle, written in our hearts, which is known and read by all men:
De er vårt brev, innskrive i våre hjarto, kjent og lese av alle menneskje,
3 Being manifested, that you are the epistle of Christ, ministered by us, and written not with ink, but with the Spirit of the living God; not in tables of stone, but in the fleshly tables of the heart.
med di det er kunnigt at de er Kristi brev, tilkome ved vår tenesta, innskrive ikkje med blekk, men med den livande Guds Ande, ikkje på steintavlor, men på hjartans kjøttavlor.
4 And such confidence we have, through Christ, towards God.
Men ei slik tiltru hev me til Gud ved Kristus,
5 Not that we are sufficient to think any thing of ourselves, as of ourselves: but our sufficiency is from God.
ikkje at me av oss sjølve duger til å tenkja ut noko som av oss sjølve, men dugleiken vår er av Gud,
6 Who also hath made us fit ministers of the new testament, not in the letter, but in the spirit. For the letter killeth, but the spirit quickeneth.
han som og gjorde oss duglege til å vera tenarar for ei ny pakt, ikkje for bokstav, men for ande; for bokstaven slær i hel, men Anden gjer livande.
7 Now if the ministration of death, engraven with letters upon stones, was glorious; so that the children of Israel could not steadfastly behold the face of Moses, for the glory of his countenance, which is made void:
Når då daudens tenesta, som var innhoggi med bokstavar på steinar, kom med herlegdom, so Israels-borni ikkje greidde å sjå på Mose åsyn på grunn av herlegdomen i hans åsyn, endå det var ein som kvarv burt,
8 How shall not the ministration of the spirit be rather in glory?
kor skal ikkje då Andens tenesta endå meir vera i herlegdom!
9 For if the ministration of condemnation be glory, much more the ministration of justice aboundeth in glory.
For er fordømings-tenesta herlegdom, so er rettferds-tenesta endå mykje meir rik på herlegdom.
10 For even that which was glorious in this part was not glorified, by reason of the glory that excelleth.
For endå det herlege er i dette stykke ikkje herlegt mot den ovrike herlegdomen.
11 For if that which is done away was glorious, much more that which remaineth is in glory.
For når det burtkvervande var i herlegdom, so skal det vedvarande so mykje meir vera i herlegdom.
12 Having therefore such hope, we use much confidence:
Sidan me då hev slik ei von, so gjeng me fram med stort frimod
13 And not as Moses put a veil upon his face, that the children of Israel might not steadfastly look on the face of that which is made void.
og gjer ikkje som Moses, som lagde eit sveip yver si åsyn, so Israels-borni ikkje skulde skoda enden av det som kvarv burt.
14 But their senses were made dull. For, until this present day, the selfsame veil, in the reading of the old testament, remaineth not taken away (because in Christ it is made void).
Men deira hug vart forherd; for like til denne dag ligg det same sveipet der når dei les den gamle pakti, og det vert ikkje openberra at ho vert avlyst i Kristus.
15 But even until this day, when Moses is read, the veil is upon their heart.
Men til denne dag ligg det eit sveip yver hjarta deira når Moses vert lesen.
16 But when they shall be converted to the Lord, the veil shall be taken away.
Men når det vender um til Herren, då vert sveipet burtteke.
17 Now the Lord is a Spirit. And where the Spirit of the Lord is, there is liberty.
Men Herren er Anden; men der Herrens Ande er, der er fridom.
18 But we all beholding the glory of the Lord with open face, are transformed into the same image from glory to glory, as by the Spirit of the Lord.
Men me som med usveipt åsyn ser Herrens herlegdom som i ein spegel, me vert alle umlaga til det same bilæte frå herlegdom til herlegdom, liksom av Herrens Ande.
