Romans 9
1 I say [the] truth in Christ, I lie not, my conscience bearing witness with me in [the] Holy Spirit,
Eg segjer sanning i Kristus, eg lyg ikkje, samvitet mitt vitnar med meg i den Heilage Ande,
2 that I have great grief and uninterrupted pain in my heart,
at eg hev ei stor sorg og en stendig verk i hjarta mitt.
3 for I have wished, I myself, to be a curse from the Christ for my brethren, my kinsmen, according to flesh;
For eg skulde ynskja at eg sjølv var bannstøytt burt frå Kristus for brørne mine, samættingarne mine etter kjøtet,
4 who are Israelites; whose [is] the adoption, and the glory, and the covenants, and the law-giving, and the service, and the promises;
dei som er israelitar, som hev barnekåret og herlegdomen og pakterne og lovgjevingi og gudstenesta og lovnaderne,
5 whose [are] the fathers; and of whom, as according to flesh, [is] the Christ, who is over all, God blessed for ever. Amen. (aiōn g165)
dei som federne høyrer til og som Kristus er ætta frå etter kjøtet, han som er Gud yver alle ting, velsigna i all æva. Amen. (aiōn g165)
6 Not however as though the word of God had failed; for not all [are] Israel which [are] of Israel;
Men det er ikkje so at Guds ord hev vorte til inkjes; for ikkje alle dei som er ætta frå Israel, er Israel;
7 nor because they are seed of Abraham [are] all children: but, In Isaac shall a seed be called to thee.
og ikkje heller er alle Abrahams born for di um dei er hans ætt; men: «Etter Isak som skal ætta di heita, »
8 That is, [they that are] the children of the flesh, these [are] not the children of God; but the children of the promise are reckoned as seed.
det vil segja: ikkje borni etter kjøtet er Guds born, men borni etter lovnaden vert rekna til ætti.
9 For this word [is] of promise, According to this time I will come, and there shall be a son to Sarah.
For dette er eit lovnadsord: «Ved dette bilet kjem eg att, og då skal Sara hava ein son.»
10 And not only [that], but Rebecca having conceived by one, Isaac our father,
Og ikkje berre det, men so var det og med Rebekka, ho som var med born ved ein, det er Isak, far vår.
11 [the children] indeed being not yet born, or having done anything good or worthless (that the purpose of God according to election might abide, not of works, but of him that calls),
For då dei endå var ufødde, og ikkje endå hadde gjort korkje godt eller vondt - for at Guds rådgjerd etter hans utveljing skulde standa ved lag, ikkje ved gjerningar, men ved honom som kallar -
12 it was said to her, The greater shall serve the less:
då vart det sagt til henne: «Den eldste skal tena den yngste, »
13 according as it is written, I have loved Jacob, and I have hated Esau.
som skrive stend: «Jakob elska eg, men Esau hata eg.»
14 What shall we say then? [Is there] unrighteousness with God? Far be the thought.
Kva skal me då segja? Skulde det finnast urettferd hjå Gud? Langt ifrå!
15 For he says to Moses, I will shew mercy to whom I will shew mercy, and I will feel compassion for whom I will feel compassion.
For han segjer til Moses: «Eg vil miskunna den som eg miskunnar, og ynka den som eg ynkar.»
16 So then [it is] not of him that wills, nor of him that runs, but of God that shews mercy.
So stend det då ikkje til den som vil, og ikkje heller til den som renner, men til Gud som gjer miskunn.
17 For the scripture says to Pharaoh, For this very thing I have raised thee up from amongst [men], that I might thus shew in thee my power, and so that my name should be declared in all the earth.
For Skrifti segjer til Farao: «Just til dette reiste eg deg upp, at eg kunde syna magti mi på deg, og at namnet mitt kunde verta kunngjort yver all jordi.»
18 So then, to whom he will he shews mercy, and whom he will he hardens.
So miskunnar han då kven han vil, og gjer kven han vil hard.
19 Thou wilt say to me then, Why does he yet find fault? for who resists his purpose?
So vil du vel segja til meg: «Kva hev han so endå å klaga for? For kven stend vel imot viljen hans?»
20 Aye, but thou, O man, who art thou that answerest again to God? Shall the thing formed say to him that has formed it, Why hast thou made me thus?
Men kven er då du, menneskje, som trættar imot Gud? Skal då verket segja til verkaren: «Kvi gjorde du meg so?»
21 Or has not the potter authority over the clay, out of the same lump to make one vessel to honour, and another to dishonour?
Eller hev ikkje krusmakaren vald yver leiret, so han av same deigi kann gjera det eine kjerald til æra og det andre til vanæra?
22 And if God, minded to shew his wrath and to make his power known, endured with much long-suffering vessels of wrath fitted for destruction;
Men um no Gud, endå han vilde syna vreiden sin og kunngjera si magt, like vel med stort langmod tolde dei vreide-kjerald som var laga til undergang,
23 and that he might make known the riches of his glory upon vessels of mercy, which he had before prepared for glory,
so han og kunde gjera sin herlegdoms rikdom yver miskunnskjeraldi som han fyreåt hadde laga til herlegdom?
24 us, whom he has also called, not only from amongst [the] Jews, but also from amongst [the] nations?
Og til slike kalla han oss og, ikkje berre av jødar, men og av heidningar,
25 As he says also in Hosea, I will call not-my-people My people; and the-not-beloved Beloved.
som han og segjer hjå Hosea: «Det som ei er mitt folk, vil eg kalla mitt folk, og kalla henne elska som ei var elska;
26 And it shall be, in the place where it was said to them, Ye [are] not my people, there shall they be called Sons of [the] living God.
og det skal ganga so, at på den staden det vart sagt til deim: «De er ikkje mitt folk, » der skal dei kallast den livande Guds born.»
27 But Esaias cries concerning Israel, Should the number of the children of Israel be as the sand of the sea, the remnant shall be saved:
Og som Jesaja ropar ut yver Israel: «Um talet på Israels born er som havsens sand, so skal då berre leivningen frelsast.
28 for [he] is bringing the matter to an end, and [cutting [it] short in righteousness; because] a cutting short of the matter will [the] Lord accomplish upon the earth.
For ordet sitt skal Herren setja i verk og snøgt fullføra på jordi.»
29 And according as Esaias said before, Unless [the] Lord of hosts had left us a seed, we had been as Sodom, and made like even as Gomorrha.
Og som Jesaja fyrr hev sagt: «Hadde ikkje Herren Sebaot leivt oss eit sæde, so hadde me vorte som Sodoma og vorte like Gomorra.»
30 What then shall we say? That [they of the] nations, who did not follow after righteousness, have attained righteousness, but [the] righteousness that is on the principle of faith.
Kva skal me då segja? At heidningarne som ikkje søkte rettferd, dei vann rettferd, men det var rettferdi av tru.
31 But Israel, pursuing after a law of righteousness, has not attained to [that] law.
Men Israel, som søkte rettferdslov, dei vann ikkje fram til denne lovi.
32 Wherefore? Because [it was] not on the principle of faith, but as of works. They have stumbled at the stumblingstone,
Kvifor so? For di dei ikkje søkte henne med tru, men med gjerningar, for dei støytte seg på støytesteinen,
33 according as it is written, Behold, I place in Zion a stone of stumbling and rock of offence: and he that believes on him shall not be ashamed.
som skrive stend: «Sjå, eg legg i Sion ein stein til støyt og eit berg til stygg; den som trur på honom, skal ikkje verta til skammar.»
