Psalms 137

1 By the rivers of Babylon, there we sat down; yea, we wept when we remembered Zion.

Ved Babels elvar, der sat me og gret, når me kom Sion i hug.

2 We hanged our harps upon the willows in the midst thereof.

På vier-runnarne der i landet hengde me harporne våre.

3 For there they that carried us away captive required of us a song; and they that made us wail [required] mirth, [saying, ] Sing us [one] of the songs of Zion.

For der kravde dei som heldt oss fanga song av oss, og våre plågarar kravde gleda: «Syng åt oss av Sions songar!»

4 How should we sing a song of Jehovah's upon a foreign soil?

Korleis kann me syngja Herrens song på framand jord?

5 If I forget thee, Jerusalem, let my right hand forget [its skill];

Um eg gløymer deg, Jerusalem, so gjev mi høgre hand må gløyma seg burt!

6 If I do not remember thee, let my tongue cleave to my palate: if I prefer not Jerusalem above my chief joy.

Gjev tunga må hanga fast ved gomen min, dersom eg ikkje kjem deg i hug, dersom eg ikkje set Jerusalem yver mi høgste gleda.

7 Remember, O Jehovah, against the sons of Edom, the day of Jerusalem; who said, Lay [it] bare, Lay [it] bare, down to its foundation!

Herre, hugsa Edoms søner Jerusalems dag! dei som sagde: «Riv ned, riv ned, radt ned til grunnen!»

8 Daughter of Babylon, who art to be laid waste, happy he that rendereth unto thee that which thou hast meted out to us.

Babels dotter, du øydelagde! sæl er den som gjev deg løn for den gjerning du gjorde imot oss!

9 Happy he that taketh and dasheth thy little ones against the rock.

Sæl er den som tek og krasar dine småborn imot berget!