Psalms 106
1 Hallelujah! Give ye thanks unto Jehovah; for he is good; for his loving-kindness [endureth] for ever.
Halleluja! Prisa Herren, for han er god, for æveleg varer hans miskunn!
2 Who can utter the mighty acts of Jehovah? [who] can shew forth all his praise?
Kven kann fullt ut nemna Herrens velduge verk, forkynna all hans lov?
3 Blessed are they that keep justice, [and] he that doeth righteousness at all times.
Sæle er dei som tek vare på det som rett er, den som gjer rettferd til kvar tid!
4 Remember me, O Jehovah, with [thy] favour toward thy people; visit me with thy salvation:
Herre, kom meg i hug med den godhug du hev for ditt folk, gjesta meg med di frelsa!
5 That I may see the prosperity of thy chosen ones, that I may rejoice in the joy of thy nation, that I may glory with thine inheritance.
so eg kann skoda lukka åt dine utvalde, gleda meg med ditt folks gleda, rosa meg med din arv.
6 We have sinned with our fathers, we have committed iniquity, we have done wickedly.
Me hev synda med våre feder, me hev gjort ille, me hev vore ugudlege.
7 Our fathers in Egypt considered not thy wondrous works; they remembered not the multitude of thy loving-kindnesses; but they rebelled at the sea, at the Red Sea.
Våre feder i Egyptarland agta ikkje på dine under, dei kom ikkje i hug dine mange nådegjerningar, men dei var tråssuge ved havet, ved Raudehavet.
8 Yet he saved them for his name's sake, that he might make known his might.
Men endå frelste han deim for sitt namn skuld, av di han vilde kunngjera si magt,
9 And he rebuked the Red Sea, and it dried up; and he led them through the deeps as through a wilderness.
og han truga Raudehavet so det vart turt, og han let deim ganga gjenom djupi som på slette marki,
10 And he saved them from the hand of him that hated [them], and redeemed them from the hand of the enemy.
og han frelste deim frå hans hand som hata deim, og løyste deim ut or fiendehand,
11 And the waters covered their oppressors: there was not one of them left.
og vatn gøymde deira motstandarar, ikkje ein vart att av deim.
12 Then believed they his words; they sang his praise.
Då trudde dei på ordi hans, då song dei hans lov.
13 They soon forgot his works; they waited not for his counsel:
Men snart gløymde dei hans gjerningar, dei bia ikkje på hans råd;
14 And they lusted exceedingly in the wilderness, and tempted God in the desert.
men dei fekk ein gir i seg i øydemarki, og dei freista Gud på den ubygde stad.
15 Then he gave them their request, but sent leanness into their soul.
Då gav han deim det dei vilde hava, men sende tærande sjukdom yver deira liv.
16 And they envied Moses in the camp, [and] Aaron, the saint of Jehovah.
Og dei vart ovundsjuke på Moses i lægret, på Aron, Herrens heilage.
17 The earth opened and swallowed up Dathan, and covered the company of Abiram;
Då opna jordi seg og slukte Datan, og ho let seg att yver flokken åt Abiram,
18 And fire was kindled in their company; a flame burned up the wicked.
og det kveiktest eld på flokken deira, ein loge brende upp dei ugudlege.
19 They made a calf in Horeb, and did homage to a molten image;
Dei gjorde ein kalv ved Horeb og tilbad eit støypt bilæte,
20 And they changed their glory into the similitude of an ox that eateth grass.
og dei bytte burt si æra for bilætet av ein ukse som et gras.
21 They forgot God their Saviour, who had done great things in Egypt,
Dei gløymde Gud, sin frelsar, som hadde gjort store ting i Egyptarland,
22 Wondrous works in the land of Ham, terrible things by the Red Sea.
undergjerningar i Khams land, skræmelege ting ved Raudehavet.
23 And he said that he would destroy them, had not Moses, his chosen, stood before him in the breach, to turn away his fury, lest he should destroy [them].
Og han tenktest til å tyna deim, dersom ikkje Moses, hans utvalde, hadde kasta seg imillom for hans åsyn til å avvenda hans vreide, at han ikkje skulde øydeleggja.
24 And they despised the pleasant land; they believed not his word,
Og dei vanvyrde det herlege landet, dei trudde ikkje ordet hans,
25 But murmured in their tents: they hearkened not unto the voice of Jehovah.
og dei knurra i sine tjeld, høyrde ikkje på Herrens røyst.
26 And he lifted up his hand to them, that he would make them fall in the wilderness;
Då lyfte han si hand imot deim til å slå deim ned i øydemarki,
27 And that he would make their seed fall among the nations, and disperse them through the countries.
og slå deira etterkomarar ned millom heidningarne og spreida deim kring i landi.
28 And they joined themselves unto Baal-Peor, and ate the sacrifices of the dead;
Og dei batt seg saman med Ba’al-Peor, og dei åt av offer til dei daude,
29 And they provoked [him] to anger with their doings; and a plague broke out among them.
og dei vekte harm ved si åtferd, og ei plåga braut ut millom deim.
30 Then stood up Phinehas and executed judgment, and the plague was stayed;
Då stod Pinehas fram og heldt dom, og plåga stilltest;
31 And that was reckoned unto him for righteousness, from generation to generation, for evermore.
og det vart rekna honom til rettferd frå ætt til ætt æveleg.
32 And they moved him to wrath at the waters of Meribah, and it went ill with Moses on their account;
Og dei vekte vreide ved Meribavatnet, og det gjekk Moses ille for deira skuld;
33 For they provoked his spirit, so that he spoke unadvisedly with his lips.
for dei var tråssuge mot hans ande, og han tala tankelaust med sine lippor.
34 They did not destroy the peoples, as Jehovah commanded them;
Dei øydelagde ikkje dei folki som Herren hadde tala med deim um,
35 But they mingled with the nations, and learned their works;
men dei blanda seg med heidningarne og lærde deira gjerningar,
36 And they served their idols; and they were a snare unto them:
og dei tente deira avgudar, og desse vart deim til ei snara,
37 And they sacrificed their sons and their daughters unto demons,
og dei ofra sine søner og døtter til magterne,
38 And shed innocent blood, the blood of their sons and of their daughters, whom they sacrificed unto the idols of Canaan; and the land was polluted with blood.
og dei rende ut skuldlaust blod, blod av sine søner og døtter som dei ofra til Kana’ans avgudar, og landet vart vanhelga med blodskuld.
39 And they were defiled with their works, and went a-whoring in their doings.
Og dei vart ureine ved sine gjerningar og dreiv hor ved si åtferd.
40 Then was the anger of Jehovah kindled against his people, and he abhorred his inheritance;
Då loga Herrens vreide upp imot hans folk, og han stygdest ved sin arv.
41 And he gave them into the hand of the nations; and they that hated them ruled over them:
Og han gav deim i handi på heidningar, og dei som hata deim, vart herrar yver deim,
42 And their enemies oppressed them, and they were brought into subjection under their hand.
og deira fiendar trengde deim, og dei laut bøygja seg under deira hand.
43 Often did he deliver them; but as for them they provoked [him] by their counsel, and they were brought low by their iniquity.
Mange gonger fria han deim ut, men dei var tråssuge og sjølvrådige, og dei kom reint i vesaldom for si misgjerning.
44 But he regarded their distress, when he heard their cry;
Men han såg til deim då dei var i naud, med di han høyrde deira klagerop.
45 And he remembered for them his covenant, and repented according to the multitude of his loving-kindnesses;
Og han kom i hug si pakt for deim, og han ynkast etter si store miskunn.
46 And he caused them to find compassion of all those that had carried them captives.
Og han let deim finna miskunn hjå alle som hadde fanga deim.
47 Save us, Jehovah our God, and gather us from among the nations, to give thanks unto thy holy name, [and] to triumph in thy praise.
Frels oss, Herre vår Gud, og samla oss frå heidningarne, so me kann prisa ditt heilage namn, rosa oss av ditt lov!
48 Blessed be Jehovah the God of Israel, from eternity and to eternity! And let all the people say, Amen! Hallelujah!
Lova vere Herren, Israels Gud, frå æva og til æva! Og alt folket segje: Amen. Halleluja!
