Mark 12
1 And he began to say to them in parables, A man planted a vineyard, and made a fence round [it] and dug a wine-vat, and built a tower, and let it out to husbandmen, and left the country.
So tok han til å tala til deim i likningar: «Det var ein mann som laga seg ein vingard, og sette gjerde kringum, og grov ei vinpersa, og bygde eit tårn; so leigde han hagen burt til brukarar og for utanlands.
2 And he sent a bondman to the husbandmen at the season, that he might receive from the husbandmen of the fruit of the vineyard.
Då tidi kom, sende han ein svein til brukarane, og vilde få noko av det som var avla i vingarden.
3 But they took him, and beat [him], and sent [him] away empty.
Men brukarane greip sveinen og dengde honom, og sende honom burt med tome hender.
4 And again he sent to them another bondman; and [at] him they [threw stones, and] struck [him] on the head, and sent [him] away with insult.
So sende han ein annan svein til deim; den slo dei i hovudet og hædde honom.
5 And [again] he sent another, and him they killed; and many others, beating some and killing some.
Og han sende ein til; honom slo dei i hel. Og mange fleire: sume skamslo dei, og sume drap dei.
6 Having yet therefore one beloved son, he sent also him to them the last, saying, They will have respect for my son.
No hadde han berre ein att, ein son, som han heldt hjarteleg av. Til slutt sende han honom og til brukarane; «Dei hev no vel age for son min!» tenkte han.
7 But those husbandmen said to one another, This is the heir: come, let us kill him and the inheritance will be ours.
Men brukarane sagde seg imillom: «Der er ervingen! Kom, lat oss slå honom i hel, so fær me arven!»
8 And they took him and killed him, and cast him forth out of the vineyard.
So tok dei honom og slo honom i hel og kasta honom ut or vingarden.
9 What therefore shall the lord of the vineyard do? He will come and destroy the husbandmen, and will give the vineyard to others.
Kva skal han no gjera, han som eig vinhagen? Han skal koma og gjera ende på brukarane og lata andre få vingarden.
10 Have ye not even read this scripture, The stone which they that builded rejected, this has become the corner-stone:
Hev de’kje lese dette skriftordet heller: «Den steinen byggjarane vanda, Den var det som vart hyrnestein;
11 this is of [the] Lord, and it is wonderful in our eyes?
D’er Herren sjølv som so hev gjort det; For oss er det eit under stort?»»
12 And they sought to lay hold of him, and they feared the crowd; for they knew that he had spoken the parable of them. And they left him and went away.
Då vilde dei ha gripe honom, for dei skyna at det var deim han hadde meint med likningi si. Men dei torde ikkje for folket. So let dei honom vera og gjekk sin veg.
13 And they send to him certain of the Pharisees and of the Herodians, that they might catch him in speaking.
Sidan sende dei nokre av farisæarane og Herodes-mennerne, som skulde fanga honom i ord.
14 And they come and say to him, Teacher, we know that thou art true, and carest not for any one; for thou regardest not men's person, but teachest the way of God with truth: Is it lawful to give tribute to Caesar or not?
Dei kom og sagde til honom: «Meister, me veit du er ærleg og ikkje bryr deg um nokon; for du gjer ikkje skil på folk, men lærer oss sanningi um Guds veg - er det rett å svara skatt til keisaren, eller ikkje? Skal me gjera det, eller skal me lata vera?
15 Should we give, or should we not give? But he knowing their hypocrisy said unto them, Why tempt ye me? Bring me a denarius that I may see [it].
Men skyna vel hyklingi deira og sagde: «Kvi freistar de meg? Kom med ei sylvmynt, og lat meg få sjå henne!»
16 And they brought [it]. And he says to them, Whose [is] this image and superscription? And they said to him, Caesar's.
So kom dei med ei, og han spurde: «Kva er dette for eit bilæte og namn?» «Det er keisarens, » svara dei.
17 And Jesus answering said to them, Pay what is Caesar's to Caesar, and what is God's to God. And they wondered at him.
Då sagde han til deim: Gjev keisaren det som keisarens er, og Gud det som Guds er!» Og dei undrast mykje yver honom.
18 And Sadducees come to him, that say there is no resurrection; and they demanded of him saying,
So kom det nokre sadducæarar til honom - det er dei som segjer at det ikkje er noko uppstoda - dei tok til å spyrja honom og sagde:
19 Teacher, Moses wrote to us that if any one's brother die, and leave a wife behind, and leave no children, that his brother shall take his wife, and raise up seed to his brother.
«Meister, Moses hev skrive den lovi for oss at når bror åt ein mann døyr barnlaus, og kona liver etter, då skal broren taka enkja og halda uppe ætti åt bror sin.
20 There were seven brethren; and the first took a wife, and dying did not leave seed;
No var det var ein gong sju brør. Den fyrste tok seg ei kona; han døydde, og det var’kje born etter honom.
21 and the second took her and died, and neither did he leave seed; and the third likewise.
So tok den andre enkja; han og døydde barnlaus. Like eins den tridje,
22 And the seven [took her and] did not leave seed. Last of all the woman also died.
og alle sju; ingen av deim hadde born etter seg. Sist av alle døydde kona.
23 In the resurrection, when they shall rise again, of which of them shall she be wife, for the seven had her as wife?
Kven av deim skal ho vera kona åt i eit anna liv, når dei hev stade upp att? For alle sju hev havt henne til kona.»
24 And Jesus answering said to them, Do not ye therefore err, not knowing the scriptures, nor the power of God?
«Syner’kje dette at de fer vilt, og ikkje kjenner skrifterne og ikkje Guds magt?» svara Jesus.
25 For when they rise from among [the] dead they neither marry, nor are given in marriage, but are as angels [who are] in the heavens.
«Når dei hev stade upp frå dei daude, gifter dei seg ikkje, og vert ikkje burtgifte; dei er som englarne i himmelen.
26 But concerning the dead that they rise, have ye not read in the book of Moses, in [the section of] the bush, how God spoke to him, saying, I [am] the God of Abraham, and the God of Isaac, and the God of Jacob?
Men um dei avlidne - at dei skal standa upp att - hev de’kje lese i boki åt Moses, i soga um klungeren, korleis Gud sagde til honom: «Eg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud?»
27 He is not the God of [the] dead, but of [the] living. Ye therefore greatly err.
Og han er ikkje Gud for dei daude, men for dei livande. De tek storleg i mist.»
28 And one of the scribes who had come up, and had heard them reasoning together, perceiving that he had answered them well, demanded of him, Which is [the] first commandment of all?
Ein skriftlærd, som lydde på ordskiftet deira, og skyna at Jesus hadde svara deim godt, kom og spurde honom: «Kva for eit bod er det fyrste av alle?»
29 And Jesus answered him, [The] first commandment of all [is], Hear, Israel: the Lord our God is one Lord;
Jesus svara: «Det fyrste er: «Høyr, Israel! Herren vår Gud, Herren er ein.
30 and thou shalt love the Lord thy God with all thy heart, and with all thy soul, and with all thine understanding, and with all thy strength. This is [the] first commandment.
Og du skal elska Herren, din Gud, av alt ditt hjarta og av all din hug og av alt ditt vit og av all di magt! Det er det fyrste bodet.»
31 And a second like it [is] this: Thou shalt love thy neighbour as thyself. There is not another commandment greater than these.
Det andre er dette: Du skal elska grannen din som deg sjølv! Det finst ikkje noko anna bod som er større enn desse.»
32 And the scribe said to him, Right, teacher; thou hast spoken according to [the] truth. For he is one, and there is none other besides him;
«Vel tala du, meister, » sagde den skriftlærde, «og sant er det som du sagde, at han er ein og det finst ingen annan Gud enn han.
33 and to love him with all the heart, and with all the intelligence, and with all the soul, and with all the strength, and to love one's neighbour as one's self, is more than all the burnt-offerings and sacrifices.
Å elska honom av alt sitt hjarta og av alt sitt vit og av all si magt, og elska grannen sin som seg sjølv, det er meir enn alle brennoffer og slagtoffer.»
34 And Jesus, seeing that he had answered intelligently, said to him, Thou art not far from the kingdom of God. And no one dared question him any more.
Då Jesus høyrde kor visleg han svara, sagde han til honom: «Du er ikkje langt frå Guds rike.» Sidan torde ingen spyrja honom meir.
35 And Jesus answering said [as he was] teaching in the temple, How do the scribes say that the Christ is son of David?
Medan Jesus lærde folket i heilagdomen, tok han ein gong soleis til ords: «Korleis kann dei skriftlærde segja at Messias er Davids son?
36 [for] David himself said [speaking] in the Holy Spirit, The Lord said to my Lord, Sit on my right hand until I put thine enemies [as] footstool of thy feet.
Sjølv sagde David - han fekk det frå den Heilage Ande -: «Herren sa til herren min: «Sit ved høgre handi mi, Til eg dine fiendar Fær for dine føter lagt!»»
37 David himself [therefore] calls him Lord, and whence is he his son? And the mass of the people heard him gladly.
David kallar honom sjølv herre; korleis kann han då vera son hans?» Ålmugen høyrde gjerne på Jesus.
38 And he said to them in his doctrine, Beware of the scribes, who like to walk about in long robes, and salutations in the marketplaces,
Millom anna som han lærde deim, sagde han: «Tak dykk i vare for dei skriftlærde, som likar å ganga i lange kjolar, og vil helsast på torgi
39 and first seats in the synagogues, and first places at suppers;
og hava dei fremste sessarne i synagogorne og høgste sæti i gjestebod;
40 who devour the houses of widows, and as a pretext make long prayers. These shall receive a severer judgment.
dei som et upp huset for enkjor og held lange bøner for syns skuld. Dei skal få so mykje strengare dom.»
41 And Jesus, having sat down opposite the treasury, saw how the crowd was casting money into the treasury; and many rich cast in much.
Ein gong sette han seg midt imot tempelkista, og såg på med folk lagde pengar i kista; og mange rike lagde mykje.
42 And a poor widow came and cast in two mites, which is a farthing.
So kom det ei fatig enkja og lagde tvo skjervar, det er so mykje som ein øyre.
43 And having called his disciples to [him] he said to them, Verily I say unto you, This poor widow has cast in more than all who have cast into the treasury:
Då kalla han læresveinarne til seg og sagde: «Det segjer eg dykk for sant: Denne fatige enkja hev lagt meir enn alle dei som lagde i kista.
44 for all have cast in of that which they had in abundance, but she of her destitution has cast in all that she had, the whole of her living.
For dei gav alle av nøgdi si; men ho gav av si fatige råd alt det ho åtte, alt ho hadde til å livberga seg med.»
