Luke 19
1 And he entered and passed through Jericho.
So kom han til Jeriko, og for fram igjenom byen.
2 And behold, [there was] a man by name called Zacchaeus, and he was chief tax-gatherer, and he was rich.
Der var det ein mann som heitte Sakkæus; han var ein høg tollmann og rik.
3 And he sought to see Jesus who he was: and he could not for the crowd, because he was little in stature.
Han hadde slik hug til å sjå Jesus, kven han var, men kunde ikkje koma til for folkemengdi; for han var liten på vokster.
4 And running on before, he got up into a sycamore that he might see him, for he was going to pass that [way].
So sprang han i fyrevegen og kleiv upp i eit sykomortre, so han kunde få sjå honom; for der laut han koma framum.
5 And when he came up to the place, Jesus looked up and saw him, and said to him, Zacchaeus, make haste and come down, for to-day I must remain in thy house.
Då Jesus kom dit, såg han upp og sagde til honom: «Sakkæus, skunda deg og kom ned! I dag lyt eg vera hjå deg.»
6 And he made haste and came down, and received him with joy.
Då skunda han seg ned, og tok imot Jesus med gleda.
7 And all murmured when they saw [it], saying, He has turned in to lodge with a sinful man.
Alle som såg det, murra og sagde seg imillom: «Han gjeng inn til ein syndig mann og tek herbyrge der.»
8 But Zacchaeus stood and said to the Lord, Behold, Lord, the half of my goods I give to the poor, and if I have taken anything from any man by false accusation, I return [him] fourfold.
Men Sakkæus steig fram og sagde til Herren: «Herre, helvti av alt det eg eig, gjev eg dei fatige, og hev eg truga pengar frå nokon, gjev eg det att firdubbelt.»
9 And Jesus said to him, To-day salvation is come to this house, inasmuch as he also is a son of Abraham;
Og Jesus sagde um honom: «I dag hev det timst dette huset å få frelsa, etter di han og er Abrahams son;
10 for the Son of man has come to seek and to save that which is lost.
for Menneskjesonen er komen for å leita etter det som var fortapt, og frelsa det.»
11 But as they were listening to these things, he added and spake a parable, because he was near to Jerusalem and they thought that the kingdom of God was about to be immediately manifested.
Med dei lydde på det, heldt han ved og fortalde ei likning, av di han var so nær Jerusalem, og dei tenkte at Guds rike skulde koma til synes straks.
12 He said therefore, A certain high-born man went to a distant country to receive for himself a kingdom and return.
Han sagde: «Det var ein gong ein høgætta mann, som for langt burt til eit anna land og vilde få seg kongedøme og so venda heim att.
13 And having called his own ten bondmen, he gave to them ten minas, and said to them, Trade while I am coming.
Då kalla han åt seg ti av tenarane sine og gav deim ti pund og sagde: «Driv no handel med dette med eg er burte!»
14 But his citizens hated him, and sent an embassy after him, saying, We will not that this [man] should reign over us.
Men landsmennerne hans hata honom og skikka sendemenner av stad etter honom, som skulde segja: «Me vil ikkje at den mannen skal vera kongen vår!»
15 And it came to pass on his arrival back again, having received the kingdom, that he desired these bondmen to whom he gave the money to be called to him, in order that he might know what every one had gained by trading.
Då han no kom att og hadde fenge kongedømet, sagde han at dei tenarane han hadde gjeve pengarne til, skulde ropast inn til honom, so han kunde få vita kor mykje dei hadde tent.
16 And the first came up, saying, [My] Lord, thy mina has produced ten minas.
Då gjekk den fyrste fram og sagde: «Herre, pundet ditt hev gjeve av seg ti pund.»
17 And he said to him, Well [done], thou good bondman; because thou hast been faithful in that which is least, be thou in authority over ten cities.
«Det var rett, du gode tenar!» svara herren; «for di du hev vore tru med det som lite var, skal du hava velde yver ti byar.»
18 And the second came, saying, [My] Lord, thy mina has made five minas.
So kom den andre og sagde: «Pundet ditt, herre, hev lagt inn fem pund.
19 And he said also to this one, And thou, be over five cities.
Til honom sagde herren: «Du skal råda yver fem byar.»
20 And another came, saying, [My] Lord, lo, [there is] thy mina, which I have kept laid up in a towel.
So kom det ein annan og sagde: «Herre, sjå her er pundet ditt! Eg hev havt det liggjande i eit knyte;
21 For I feared thee because thou art a harsh man: thou takest up what thou hast not laid down, and thou reapest what thou hast not sowed.
for eg var rædd deg, av di du er ein streng mann: du tek inn det du ikkje lagde ut, og haustar det du ikkje sådde.»
22 He says to him, Out of thy mouth will I judge thee, wicked bondman: thou knewest that I am a harsh man, taking up what I have not laid down and reaping what I have not sowed.
Då sagde herren: «Etter dine eigne ord dømer eg deg, du låke tenar! Du visste at eg er ein streng mann, som tek inn det eg ikkje lagde ut, og haustar det eg ikkje sådde?
23 And why didst thou not give my money to [the] bank; and I should have received it, at my coming, with interest?
Kvi sette du då ikkje pengarne mine i banken? so hadde eg fenge deim att med rentor når eg kom heim!
24 And he said to those that stood by, Take from him the mina and give [it] to him who has the ten minas.
Tak pundet frå honom!» sagde han til deim som stod innmed, og gjev det til den som hev ti pund!»
25 And they said to him, Lord, he has ten minas.
«Herre, han hev då ti pund!» sagde dei.
26 For I say unto you, that to every one that has shall be given; but from him that has not, that even which he has shall be taken from him.
«Eg segjer dykk at kvar den som hev, skal få, og den som ikkje hev, skal missa endå det som han hev.
27 Moreover those mine enemies, who would not [have] me to reign over them, bring them here and slay [them] before me.
Men desse uvenerne mine, som ikkje vilde at eg skulde vera kongen deira, deim skal de føra hit og hogga deim ned for augo mine!»»
28 And having said these things, he went on before, going up to Jerusalem.
Då han hadde sagt det, gjekk han fyre på ferdi upp til Jerusalem.
29 And it came to pass as he drew near to Bethphage and Bethany at the mountain called [the mount] of Olives, he sent two of his disciples,
Som han no kom burtimot Betfage og Betania, til det berget dei kallar Oljeberget, sende han tvo av læresveinarne i veg og sagde:
30 saying, Go into the village over against [you], in which ye will find, on entering it, a colt tied up, on which no [child] of man ever sat at any time: loose it and lead it [here].
«Gakk burt i den grendi som ligg midt imot oss! Når de kjem der, finn de ein fole som stend bunden, og som det aldri hev sete menneskje på; den skal de løysa og leida hit.
31 And if any one ask you, Why do ye loose [it]? thus shall ye say to him, Because the Lord has need of it.
Og dersom nokon spør dykk kvi de løyser honom, skal de svara so: «Herren treng um honom.»»
32 And they that were sent, having gone their way, found as he had said to them.
Dei som var sende, gjekk, og fann det so som han hadde sagt med deim.
33 And as they were loosing the colt, its masters said to them, Why loose ye the colt?
Då dei so løyste folen, sagde dei som åtte honom: «Kvi løyser de folen?»
34 And they said, Because the Lord has need of it.
«Herren treng um honom, » svara dei.
35 And they led it to Jesus; and having cast their own garments on the colt, they put Jesus on [it].
So leidde dei folen fram til Jesus, og lagde kjolarne sine på honom, og let Jesus setja seg uppå;
36 And as he went, they strewed their clothes in the way.
og med han for frametter, breidde dei klædi sine under på vegen.
37 And as he drew near, already at the descent of the mount of Olives, all the multitude of the disciples began, rejoicing, to praise God with a loud voice for all the works of power which they had seen,
Som han no var tett burtmed der det ber ned frå Oljeberget, tok læresveinarne, heile flokken, glade som dei var, til å lova Gud med høg røyst for alle dei underi dei hadde set, og kvad:
38 saying, Blessed the King that comes in the name of [the] Lord: peace in heaven, and glory in the highest.
«Velsigna vere kongen som kjem i Herrens namn! Fred i himmelen og æra i det høgste!»
39 And some of the Pharisees from the crowd said to him, Teacher, rebuke thy disciples.
Nokre farisæarar som var med i folkehopen, sagde til han: «Meister, tala til læresveinarne dine!»
40 And he answering said to them, I say unto you, If these shall be silent, the stones will cry out.
Då svara han: «Eg segjer dykk: Dersom desse tegjer, so skal steinarne ropa.»
41 And as he drew near, seeing the city, he wept over it,
Då han kom næmare og såg byen, gret han yver honom og sagde:
42 saying, If thou hadst known, even thou, even at least in this thy day, the things that are for thy peace: but now they are hid from thine eyes;
«Hadde du berre visst, um ikkje fyrr enn i dag, kva som tener til di velferd! Men no er det dult for augo dine.
43 for days shall come upon thee, that thine enemies shall make a palisaded mound about thee, and shall close thee around, and keep thee in on every side,
For det skal koma ei tid for deg då fiendarne kastar upp ein voll um deg og kringset deg og trengjer deg frå alle kantar,
44 and shall lay thee even with the ground, and thy children in thee; and shall not leave in thee a stone upon a stone: because thou knewest not the season of thy visitation.
og støyter deg ned i grunnen, og borni dine med deg, og ikkje let det liggja att stein på stein i deg, for di du ikkje skyna di gjestings tid.»
45 And entering into the temple, he began to cast out those that sold and bought in it,
Då han kom inn i templet, tok han til å driva ut deim som handla der,
46 saying to them, It is written, My house is a house of prayer, but ye have made it a den of robbers.
og sagde til deim: «Det stend skrive: «Mitt hus skal vera eit bønehus, » men de hev gjort det til eit røvarbol.»
47 And he was teaching day by day in the temple: and the chief priests and the scribes and the chief of the people sought to destroy him,
Sidan lærde han dagstødt i templet. Øvsteprestarne og dei skriftlærde var trådde etter å få rudt honom or vegen, og so gjorde dei fyrste mennerne i folket,
48 and did not find what they could do, for all the people hung on him to hear.
men dei kunde ikkje finna ut korleis dei skulde bera seg åt med det; for heile folket hekk ved honom og lydde på honom.
