< Job 9 >
1 And Job answered and said,
Då tok Job til ords og sagde:
2 Of a truth I know it is so; but how can man be just with God?
«Eg veit for visst at det er so; kva rett fær mannen imot Gud?
3 If he shall choose to strive with him, he cannot answer him one thing of a thousand.
Um han med honom vilde trætta, han kann’kje svara eitt til tusund.
4 He is wise in heart and mighty in strength: who hath hardened himself against him, and had peace?
Vis som han er og sterk i velde - kven kann vel strafflaust tråssa honom,
5 Who removeth mountains, and they know it not, when he overturneth them in his anger;
som fjelli flyt, dei veit’kje av det, og velter deim upp i harm,
6 Who shaketh the earth out of its place, and the pillars thereof tremble;
som ruggar jordi frå sin plass, so pilarne hennar skjelv,
7 Who commandeth the sun, and it riseth not, and he sealeth up the stars;
som soli byd so ho ei skin, og set eit segl for stjernorne,
8 Who alone spreadeth out the heavens, and treadeth upon the high waves of the sea;
som eine spanar himmeln ut og fram på havsens toppar skrid,
9 Who maketh the Bear, Orion, and the Pleiades, and the chambers of the south;
hev skapt Karlsvogni og Orion, Sjustjerna og Sørkamri med?
10 Who doeth great things past finding out, and wonders without number.
Som storverk gjer, me ei kann fata, og underverk forutan tal?
11 Lo, he goeth by me, and I see [him] not; and he passeth along, and I perceive him not.
Han framum gjeng, eg ser han ikkje; um burt han glid, eg går han ikkje.
12 Behold, he taketh away: who will hinder him? Who will say unto him, What doest thou?
Når han tek fat, kven stoggar honom? Kven honom spør: «Kva gjer du der?»
13 God withdraweth not his anger; the proud helpers stoop under him:
Gud stoggar ikkje vreiden sin; for han seg bøygde Rahabs-fylgjet.
14 How much less shall I answer him, choose out my words [to strive] with him?
Kor kann vel eg då svara han? Kor skal for han eg ordi leggja?
15 Whom, though I were righteous, [yet] would I not answer; I would make supplication to my judge.
Um eg hev rett, eg kann’kje svara, men lyt min domar be um nåde.
16 If I had called, and he had answered me, I would not believe that he hearkened to my voice, —
Og um han svara når eg ropa, eg trudde ei mi røyst han høyrde.
17 He, who crusheth me with a tempest, and multiplieth my wounds without cause.
Han som i stormver reiv meg burt og auka grunnlaust såri mine,
18 He suffereth me not to take my breath, for he filleth me with bitternesses.
han let meg ikkje anda fritt, men metta meg med beiske ting.
19 Be it a question of strength, lo, [he is] strong; and be it of judgment, who will set me a time?
Når magt det gjeld, då er han der; men gjeld det rett: kven stemnar honom?
20 If I justified myself, mine own mouth would condemn me; were I perfect, he would prove me perverse.
Um eg hev rett, min munn meg dømer; er skuldlaus, han meg domfeller.
21 Were I perfect, [yet] would I not know my soul: I would despise my life.
Skuldlaus eg er! eg skyner ei meg sjølv, vanvyrder livet mitt.
22 It is all one; therefore I said, he destroyeth the perfect and the wicked.
Det er det same, no eg segjer: Han tyner skuldig og uskuldig.
23 If the scourge kill suddenly, he mocketh at the trial of the innocent.
Når svipa brått gjev ulivssår, med lått han ser den gode lida.
24 The earth is given over into the hand of the wicked [man]; he covereth the faces of its judges. If not, who then is it?
Han jordi gav i nidings hand; på domarar han syni kverver. Er det’kje han, kven er det då?
25 And my days are swifter than a runner: they flee away, they see no good.
Mitt liv fer snøggare enn lauparen, dei kverv, men lukka såg det aldri;
26 They pass by like skiffs of reed; as an eagle that swoops upon the prey.
Det glid som båtar utav sev, lik ørn som ned på fengdi slær.
27 If I say, I will forget my complaint, I will leave off my [sad] countenance, and brighten up,
Når eg mi plåga gløyma vil og jamna panna mi og smila,
28 I am afraid of all my sorrows; I know that thou wilt not hold me innocent.
då gruvar eg for pina mi; eg veit du ei frikjenner meg.
29 Be it that I am wicked, why then do I labour in vain?
For når eg lyt straffskuldig vera, kvifor skal eg då fåfengt stræva?
30 If I washed myself with snow-water, and cleansed my hands in purity,
Um eg i snø meg vilde tvætta og reinsa henderne med lut.
31 Then wouldest thou plunge me in the ditch, and mine own clothes would abhor me.
Du ned i grefti straks meg dukka, so mine klæde ved meg stygdest.
32 For he is not a man, as I am, that I should answer him; that we should come together in judgment.
Han ikkje er ein mann som eg, kann ei med meg til retten gå;
33 There is not an umpire between us, who should lay his hand upon us both.
d’er ingen skilsmann millom oss som handi si kann på oss leggja.
34 Let him take his rod away from me, and let not his terror make me afraid,
Når berre han tok riset frå meg og ikkje skræmde meg med rædsla,
35 [Then] I will speak, and not fear him; but it is not so with me.
eg skulde tala utan otte; sjølv dømer eg meg annarleis.