Job 7
1 Hath not man a life of labour upon earth? and are not his days like the days of a hireling?
Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?
2 As a bondman earnestly desireth the shadow, and a hireling expecteth his wages,
Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,
3 So am I made to possess months of vanity, and wearisome nights are appointed to me.
således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.
4 If I lie down, I say, When shall I rise up, and the darkness be gone? and I am full of tossings until the dawn.
Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.
5 My flesh is clothed with worms and clods of dust; my skin is broken, and suppurates.
Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.
6 My days are swifter than a weaver's shuttle, and are spent without hope.
Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.
7 Remember thou that my life is wind; mine eye shall no more see good.
Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.
8 The eye of him that hath seen me shall behold me no [more]: thine eyes are upon me, and I am not.
Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.
9 The cloud consumeth and vanisheth away; so he that goeth down to Sheol shall not come up. (Sheol h7585)
En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra, (Sheol h7585)
10 He shall return no more to his house, neither shall his place know him again.
han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.
11 Therefore I will not restrain my mouth: I will speak in the anguish of my spirit; I will complain in the bitterness of my soul.
Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.
12 Am I a sea, or a sea-monster, that thou settest a watch over me?
Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?
13 When I say, My bed shall comfort me, my couch shall ease my complaint;
Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,
14 Then thou scarest me with dreams, and terrifiest me through visions;
da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.
15 So that my soul chooseth strangling, death, rather than my bones.
Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!
16 I loathe it; I shall not live always: let me alone, for my days are a breath.
Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.
17 What is man, that thou makest much of him? and that thou settest thy heart upon him?
Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,
18 And that thou visitest him every morning, triest him every moment?
at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?
19 How long wilt thou not look away from me, nor let me alone till I swallow down my spittle?
Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?
20 Have I sinned, what do I unto thee, thou Observer of men? Why hast thou set me as an object of assault for thee, so that I am become a burden to myself?
Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?
21 And why dost not thou forgive my transgression and take away mine iniquity? for now shall I lie down in the dust, and thou shalt seek me early, and I shall not be.
Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.
